"Inger Johanne's 'vi' og 'dere'. Hvem henvender hun seg til?"

Abstract

Dikken Zwilgmeyer (1853–1913) ble lenge ansett som «idealet av en barnebokforfatter» og fortellingene om Inger Johanne som «ypperlig menneskeskildring». Forfatteren ble hyllet for bøkenes nyskapende barneperspektiv og for å ha utviklet en annerledes og selvstendig jentetype. Som byfogdens datter forteller Inger Johanne selv om livet sitt for bøkenes «dere», leserne, og da angivelig som representant for «alle norske barn». Serien kom i nye opplag frem til 1990. Gjennom en ideologikritisk lesning av de ni bøkene som ble utgitt i perioden 1890–1900, med Vi Børn (1890) som den første, undersøkes her romanuniversets normer og klasseperspektiv nærmere. Er bokens «Store Vi» så inkluderende som det har blitt hevdet? Fremstår bøkene stadig som allmenngyldig, nøytral kunst? Etisk kritikk, bokhistorie og kultursosiologi bidrar til diskusjonen av fortellerens etos og målgruppe, og av de verdiene som formidles. En indikasjon på hvem som faktisk leste, finner vi svar på i en undersøkelse fra 1902.