Over de vertaling van dialecten in literatuur: "Het Bureau" en "Pallieter"

Abstract

Når forfattere (som J.J. Voskuils og Felix Timmermans) bruker dialekt i bøkene sine «oversetter» de muntlig dialekt til litterær dialekt. I denne prosessen gir de dialekten en funksjon og velger hvordan de vil gjengi dialekten. Siden nederlandsk og norsk ikke har de samme dialektene, kan disse og funksjonene deres fører til et oversettelsesproblem. Oversetteren må velge mellom ikke å oversette dialektene og deres funksjoner eller å bruke en norsk dialekt for å gjengi disse funksjonene. Målet med denne oppgaven er derfor å belyse noen faktorer som er viktige i valget av oversettelsestrategi fra en oversetters synspunkt. Temaet blir sett i lyset av den deskriptiv oversettelsesteorien (DTS) og Gidon Tourys teori om hvordan oversetterens valg på den ene siden blir styrt av hvilket behov oversettelsen er ment å fylle i målkulturen (målfunksjon) og på den andre siden av målkulturens normer for oversettelse. For å forstå hvordan disse faktorene påvirker oversetternes valg i praksis har jeg brukt Bourdieus begrep habitus og valgt å oversette deler av de to bøkene selv. Oppgaven er delt i tre analysedeler, hvor den første delen tar for seg J.J. Voskuils og Felix Timmermans' valg av oversettelsestrategi i «Het Bureau» og «Pallieter» og hvilke funksjoner dialekten har i kildeteksten. I analysen av disse bøkene benytter jeg meg av Grutmans tre funksjoner og seks oversettelsestrategier. For å se hvilke endringer som skjer i en oversttelse fra nederlandsk til norsk, sammenligner jeg i oppgavens andre del disse funnene med funksjonene og strategiene brukt i mine egne oversettelser. Disse oversettelsene ble brukt i en spørreundersøkelse. Målet var å teste lesernes reaksjoner på bruk av dialekt i oversettelse og derved å si noe om hvilke normer og forventninger som finnes. I analysen av bøkene og oversettelsene ble det klart at forfatternes valg av oversettelsestrategier ble bestemt av hvilke funksjoner dialekten hadde. I mine oversettelser hadde jeg tatt vare på de fleste av funksjonene, men brukt mer eller like mye dialekt enn forfatterne. Dette viste seg å være et resultat av min habitus, men også oversettelsenes målfunksjon. For i spørreundersøkelsen kom det fram at oversettelsene på bokmål var mest i tråd med informantenes habitus og forventninger. Noe som mest sannsynlig skyldes en oversettelsesnorm som krever at dialekt i litterære verker standardiseres. Det er mulig at denne normen gjelder for alle bøker i målkulturen og at oversetterens valg av strategi kan være avhengig av deres prestisje. Denne oversettelsesnormen blir derfor sett i sammenheng med Bourdieus tanker om standardspråket som hjørnesteinen i en nasjonalstat.