Fosterpreparater på utstilling. Om å stille ut, forske på og bevare menneskelige levninger på museum.

Abstract

Denne avhandlingen dreier seg om menneskelige levninger på museum. Jeg har sett på medisinske samlinger som har kommet til Norsk Teknisk Museum fra ulike avdelinger ved det gamle Rikshospitalet. Samlingen består av hele skjeletter, knokler, knokkeldeler og preparater, som er forseglete glass med indre organer, embryoer og fostre nedlagt i formalin. I utgangspunktet har de vært del av en vitenskapelig praksis som ville systematisere menneskekroppen gjennom innsamling av det normale, det syke eller det uvanlige mennesket. Materialet var viktig for medisinsk forskning og for undervisning av medisinstudenter, men i dag er de gamle gjenstandene på en ny arena hvor det er noen andre som skal studere dem. Men det er mange måter å se på og forstå denne typen materiale, og hva som bør gjøres med det. Hva er dette materialet, og på hvilke måter påvirker det oss? I lys av pågående diskusjoner på feltet, har jeg utforsket hvordan museet forholder seg til disse gjenstandene i dag, gjennom prosjektet «Skjeletter i skapet». Med deltakende observasjon som metode, har jeg undersøkt en workshop hvor museumsansatte, og andre som gjennom sitt arbeid har en forbindelse til denne typen samlinger, utforsket og diskuterte samlingen. Men jeg har også villet finne ut hva publikum mener om disse gjenstandene i museet. Derfor har jeg sett på noen preparater sammen med publikum, og gjennom 2 semistrukturerte gruppeintervjuer undersøkt hvilke tanker og følelser preparatene kunne utløse. I analysekapittelet har jeg sammenliknet de to arenaene i museet, og pekt på hvilke måter humant materiale i museet oppfattes ulikt blant museumsprofesjonelle og blant publikum.

What happens when medical collections change hands, becoming museum collections and cultural objects? I have studied a collection of specimens containing human fetuses on the way from the medical laboratory to the public space of museums. From systematizing the human body through collecting and displaying the ordinary and the abnormal, collected for science and medical teaching in the past, and perhaps not meant for the eye of ordinary curious people of today. Why do we wish to look at these items and how do we see them? What are these objects and what thoughts and feelings do they obtain? By using participatory observation and semi structured group interviews as methods to investigate both the museum professionals and the museum audiences’ ideas and feelings concerning these objects. In the concluding chapter I have compared my findings from the front- and back stage of the museum.