Abstract
Artikkelen viser at Oslo-språket representert ved folkemålet har forandret seg betydelig på to hundre år. Både fonologi, morfologi og inventaret av funksjonsord har endret seg, og særlig på de to sistnevnte områdene har språket nærmet seg dansk. Man må da nesten spørre om Danmark vant over Norge til slutt. Etter å ha sett på syntaksen, er svaret klart nei. Oslo-språket er norsk, ikke dansk. Kilder til de eldste delene av språket i denne perioden er dels lingvistiske beskrivelser fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og dels skjønnlitterære. Oskar Braatens Oslo-fortellinger har vært en fin kilde. En instruksjonsbok om korrekt dagligtale, der folkelige uttaler, ord og vendinger ble eksemplifisert og advarsler utferdiget, har også vært opplysende.
Dette er et bokkapittel i antologien "Talemål etter 1800". © 2015 Novus Forlag