Trusselbias etter traumeeksponering - En Emosjonell Stroop studie av overlevende fra Utøyaterroren

Abstract

Bakgrunn: Økt oppmerksomhet mot truende stimuli (trusselbias) er en form for automatisk emosjonsregulering som kan være viktig i utvikling og opprettholdelse av psykopatologi etter traumeeksponering. Høyere symptomalvorlighet er forbundet med økt og mer generalisert trusselbias. Det ble derfor undersøkt om eksponering for et særdeles sterkt traume, Utøyaterrorhendelsen, hadde ført til økt trusselbias sammenlignet med jevngamle ungdommer. Det ble også undersøkt om det var en sammenheng mellom symptomalvorlighet og økt trusselbias. Metode: Det ble anvendt tidligere innsamlet data fra studien «Nevrokognitive prosesser i etterkant av traumatisk hendelse» (2013). Utvalget bestod av 26 ungdommer med direkte eksponering og 24 jevngamle ungdommer uten direkte eksponering for Utøyaterroren. Symptomsjekklister for posttraumatisk stress, depresjon og generell angst ble analysert, sammen med data fra Emosjonell Stroop. De ble presentert for bilder med uttrykkene glad og redd, sammen med emosjonsordene «glad» eller «redd», enten kongruent eller inkongruent med bildet. Deltakerne skulle ignorere ordet og angi emosjonsuttrykket. Økt reaksjonstid når ordet «redd» var inkongruent med bildet, ble operasjonalisert som trusselbias. Dataene ble undersøkt ved hjelp av regresjonsanalyser, med kontroll for variabler som kunne påvirke resultatene (alder, kjønn og antall traumer). Det ble også gjennomført flere tilleggsanalyser for å støtte opp under regresjonsanalysens resultater. Resultater: Det ble ikke funnet gruppeforskjell i trusselbias, verken i bivariate analyser eller ved inklusjon av kontrollvariablene. Dette til tross for at Utøyaeksponerte rapporterer høyere symptomalvorlighet enn sammenligningsgruppen. Det ble heller ikke funnet en sammenheng mellom symptomalvorlighet og trusselbias, verken i bivariate analyser, da symptomsjekklistene ble analysert samlet eller ved inklusjon av kontrollvariablene. Konklusjon: Manglende funn kan indikere at Utøyaeksponerte i dette utvalget ikke har økt trusselbias, ei heller at det eksisterer en samvariasjon mellom symptomalvorlighet og trusselbias. Likevel finner vi det mer sannsynlig at manglende funn henger sammen med svakheter til paradigmet generelt og forskningsdesignet i vår studie, blant annet bruken av generelle og svake trusselstimuli og for få deltakere med diagnostiserbar psykopatologi.

Background: Increased attention towards threatening stimuli (threat-related attentional bias) is a form of automatic emotion regulation that might be important in the development and maintenance of psychopathology after exposure to a traumatic incident. Higher symptom severity is associated with increased and more generalized threat-related attentional bias. Our study therefore examined if youths exposed to an extreme trauma (The Utøya terror attack) had led to increased threat-related attentional bias, compared to a group of peers. It was also investigated whether there was an association between symptom severity and increased threat-related attentional bias. Method: The present study used previously collected data from the study “Neurocognitive processes in the aftermath of a traumatic event” (our translation) from 2013. The sample consisted of 26 youths with and 24 youths without direct exposure to the Utøya terror attack. Symptom severity checklists for posttraumatic stress, depression and general anxiety were analyzed, together with data from Emotional Stroop. They were presented to pictures that expressed either happy or scared, paired with the emotion words “happy” or “scared”, either congruent or incongruent with the pictures. The participants were asked to ignore the word and indicate the emotion expressed in the picture. Increased reaction time in trials where the word “scared” were incongruent with the picture was operationalized as threat-related attentional bias. The data was analyzed with regression analyses, with control of variables that might impact the result (age, sex and other trauma experiences). Additional analyses were conducted to support the results in the regression analyses. Results: A group difference in threat-related attentional bias was not demonstrated by the data, neither in the bivariate analyses, nor with the inclusion of the control variables. This was in spite of the fact that the Utøya exposed reported higher symptom severity than the comparison group. There was also no link between symptom severity and threat-related attentional bias, neither in the bivariate analyses, when the checklists were analyzed together, nor with inclusion of the control variables. Conclusion: The lack of significant findings indicates that the Utøya exposed group do not have increased attention towards threat, and that there is not an association between symptom severity and threat-related attentional bias. As an alternative explanation to the the conclusion that the theoretical assumption is wrong, the authors find it more probable that the null results is be the result of weaknesses regarding the Emotional Stroop-paradigm in general and the research design in our study in particular. For example, the use of general and weak threat stimuli and too few participants with symptom severity over cut off for a diagnosis.