Kliniske karakteristika ved depresjon, med og uten alkoholproblemer: symptomprofil, mestring, oppmøtemønster og effekt av behandling

Abstract

Bakgrunn: Depresjon og alkoholproblemer er to av de tre mest vanlige psykiske lidelsene i Norge. Pasienter med depresjon og kjente alkoholproblemer behandles vanligvis innenfor tverrfaglig spesialisert rusmiddelbehandling (TSB). Ettersom både depresjon og alkoholproblemer ofte opptrer samtidig, er det behov for tilgjengelige, fleksible og kostnadseffektive intervensjoner. Målet med studiene som er beskrevet i denne avhandlingen var å kartlegge forskjeller i kliniske karakteristika hos pasienter med depressive symptomer, med og uten komorbide alkoholproblemer, og undersøke om pasientgruppen med begge lidelser har mindre utbytte av å delta i behandling av depressive symptomer enn pasientgruppen som bare hadde depressive symptomer. Materiale og metode: Data er hentet fra polikliniske tilbud innenfor psykisk helsevern, tverrfaglig spesialisert rusmiddelbehandling (TSB), Lærings- og mestringssenter og fra én av Studenthelsetjenestens poliklinikker. Deltakerne besto av pasienter med depressive symptomer, noen med og noen uten samtidig risikobruk av alkohol. Den første studien undersøkte likheter og forskjeller i faktorstrukturen i BDI–II hos pasienter med depressive symptomer, med og uten risikobruk av alkohol. De tre neste studiene fulgte pasienter som deltok på et kurs i mestring og forebygging av depresjon. Data ble innhentet før oppstart av kurset, oppmøtemønster ble innhentet rett etter avsluttet kurs og etterundersøkelsen ble foretatt fire måneder etter avslutning av kurset. Deltakernes depressive symptomer ble kartlagt (BDI–II), sammen med opplevd kontroll over depresjonen (UNCONTROL) og mulig risikobruk av alkohol (AUDIT), både i forundersøkelsen og i etterundersøkelsen. Studien har flere metodiske begrensninger. En viktig begrensning er det betydelige frafallet fra forundersøkelsen til etterundersøkelsen. Frafall fra studien var forbundet med risikobruk av alkohol, og deltakere rekruttert fra rusmiddelbehandlingsenheter (TSB) falt fra i større grad enn deltakere fra andre enheter. Dette medførte en systematisk selektering av utvalget ved etterundersøkelsen der den gjennomsnittlige AUDIT – skåren er lavere enn ved forundersøkelsen og det er relativt sett færre deltakere rekruttert fra rusmiddelbehandlings-enheter (TSB). Resultatene må sees i lys av disse metodiske begrensningene. Resultater: Et gjennomgående funn i denne avhandlingen var at de to pasientutvalgene var svært like når det gjaldt a) symptomstruktur av de depressive symptomene; b) opplevd mestring av depresjonen, og c) endringsmønstre forbundet med deltakelse på kurset. Vi fant imidlertid noe høyere antall tapte kursoppmøter fra kurset blant deltakere med risikobruk av alkohol. Deltakere med alkoholproblemer hadde også høyere frafall fra forundersøkelsen til etterundersøkelsen enn deltakere uten samtidig risikobruk av alkohol. Utvalget ved etterundersøkelsen er derfor selektert ved at det er færre deltakere med høyere skåre på AUDIT enn ved forundersøkelsen. Funnene fra denne undersøkelsen kan oppsummeres slik: I utvalget i etterundersøkelsen syntes deltakere med samtidig risikobruk av alkohol å følge det samme endringsmønsteret som kursdeltakere uten risikobruk av alkohol. Deltakelse på kurset var forbundet med en statistisk signifikant reduksjon av depressive symptomer for begge grupper. Risikobruk av alkohol målt med AUDIT var ikke endret fire måneder etter deltakelse på kurset. Konklusjon: I denne undersøkelsen fant vi stor grad av likhet i symptomprofil av depressive symptomer og opplevd mestring av depresjonen mellom deltakere med og uten risikobruk av alkohol. Oppmøtemønster var forbundet med risikobruk av alkohol og indikerte at pasienter med alkoholproblemer kunne være mer sårbare med tanke på ustabilitet i oppmøte til behandling. Blant deltakere i etterundersøkelsen fant vi ikke forskjeller i endringsmønstre mellom de to pasientgruppene fire måneder etter kursdeltakelse. Også tidligere studier har vist en positiv effekt av depresjonsbehandling for pasienter med samtidig depresjon og risikobruk av alkohol. En mer fleksibel inkludering av begge grupper i behandlingen, kan bidra til å redusere stigma forbundet med alkoholproblemer og gjøre det lettere å søke behandling. Ved å håndtere denne store gruppen av pasienter med større grad av fleksibilitet kan behandlingsforløpene bli mer tilgjengelige, og mindre oppstykket og fragmentert.