| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven er en kvalitativ analyse av de etiske retningslinjene ved Universitetet i Oslo (UiO), med fokus på implementeringen av retningslinjene. UiO er Norges eldste og høyest rangerte universitet, og er en statlig virksomhet. Avhandlingen konsentrerer seg om de overordnede etiske retningslinjene, de som omhandler samarbeidsarrangementer, og retningslinjene for kjøp av varer og tjenester – og har et særlig fokus på akademisk frihet og menneskerettigheter. Jeg tar for meg hvordan de etiske retningslinjene jeg har valgt ut har blitt utarbeidet og institusjonalisert; hva som skal til for at en uenighet knyttet til UiOs etiske atferd blir en sak; og i hvilken grad det er en iboende spenning mellom menneskerettigheter og akademisk frihet i retningslinjene. Bakteppet for studien er samfunnsansvar ved et offentlig universitet. På samme måte som bedrifter, opplever også universiteter og høyskoler et press til å utøve samfunnsansvar. Samfunnsansvaret de akademiske institusjonene føler, kan materialiseres i etiske retningslinjer, som spesifiserer institusjonens kjerneverdier, samt de plikter som anses som sentrale. Når disse er utarbeidet og vedtatt, må de spres til hele organisasjonen, slik at de ansatte kan bevisstgjøres og reflektere over deres rolle i oppfyllingen av de etiske retningslinjene. Når de så har blitt et fellesprosjekt, kan de føre til faktisk endring, samt konstruere et bestemt narrativ for organisasjonen. Jeg anvender det teoretiske perspektivet Corporate Social Responsibility (CPR), da dette kan brukes til å forklare ansvarsfølelsen Universitetet i Oslo har overfor samfunnet, samtidig som det kan brukes til å diskutere særstillingen UiO står i som offentlig høyere utdanningsinstitusjon. Innunder dette benyttes også teorien om institusjonalisering, for å diskutere hvordan strategier kan implementeres. Da institusjonaliseringsteori mangler et maktperspektiv, har jeg også inkludert definisjonsmakt som teoretisk perspektiv. I tillegg har jeg analysert rollene menneskerettigheter og akademisk frihet spiller for universitetet. Her har jeg sett på litteraturen på begge feltene og den grunnleggende spenningen mellom friheter og rettigheter. Jeg ser på UiO som case. Og jeg trekker ut to eksempler av de sakene der det har vært uenighet om de etiske retningslinjene, som har ført til en større konflikt om verdier; det ene med et fokus på akademisk frihet, og det andre med et fokus på menneskerettigheter og bærekraft. Jeg har så analysert rollen de to verdiene har for UiO, med et fokus på hvem som har definisjonsmakten til å konstruere problemer – inspirert av Carol Bacchis «What’s the problem represented to be»-metode. Ved Universitetet i Oslo er det få saker knyttet til de etiske retningslinjene, og nødtørftig behandling av disse. Hverken før eller etter UiO innførte etiske retningslinjer, for universitetet i sin helhet og for en rekke delområder, har det kommet opp mange saker om uenighet eller konflikt tilknyttet disse retningslinjene. I tillegg omhandler de fleste sakene akademisk frihet og/eller menneskerettigheter, slik at spenningen mellom de to verdiene igjen kommer til syne. Oppgaven tar opp hva som skal til for at noe skal bli en sak. Det har også kommet få omtaler om brudd. Brudd på visse retningslinjer medfører straff. I tillegg følger UiO nasjonale lover og regler, og brudd på disse resulterer i sanksjoner. Utover dette har ikke universitetet egne prosedyrer for sanksjonering, skjønt dette anses som betydningsfullt i institusjonaliseringsteori. Med tanke på alt dette, diskuteres det hva slags tyngde retningslinjene egentlig har. Spenningen mellom akademisk frihet og menneskerettigheter kan man også se i de to eksemplene jeg har sett på. Man kan se hvordan UiO håndterer saker der det implisitt eller eksplisitt stilles spørsmål ved retningslinjene. Det første eksemplet omhandler diskusjonen om hvorvidt UiO burde gjennomføre akademisk boikott av Israel. Retningslinjene fastslår at UiO er imot akademisk boikott som politisk virkemiddel. Dette er nok det punktet UiO har blitt utfordret mest på, men de står fast på sin posisjon om å prioritere den akademiske friheten. Det andre eksemplet omhandler UiOs eget forvaltningsfond, UNIFOR, sine kontroversielle investeringer i kullbedrifter selv Oljefondet har trukket seg ut av pga. klimahensyn og menneskerettighetsbrudd. UiO har fått mye kritikk for å være involvert i slik virksomhet når de har satset stort på å være et Grønt UiO. UNIFOR har ikke trukket seg ut fordi det tar tid å omplassere investeringene. Det er nå, takket være iherdige studenter, laget en strategi om å bli fossilfri innen fem år. Den latente spenningen mellom akademisk frihet og menneskerettigheter i de etiske retningslinjene til UiO diskuteres omfattende. De to sentrale verdiene har fått hvert sitt avsnitt i UiOs overordnede etiske retningslinjer, men begge avsnittene handler i stor grad om akademisk frihet. Dét er fastsatt som grunnverdien til universitetet, mens menneskerettigheter er inkludert som en bisetning i sitt respektive avsnitt. Hvorvidt en av verdiene bør vektes over den andre, er uklart. Det er ulike meninger om betydningen de to har, satt opp mot hverandre, selv om et flertall av informantene hevder at menneskerettigheter er hakket viktigere. Jeg argumenterer for at den manglende bevisstgjøringen vedrørende spenningen mellom de to, manifesteres når UiO må ta stilling til utfordringer mot deres etiske atferd. | nob |