Inn med naturens egenverdi. Om verdigrunnlaget for norsk miljøpolitikk på 2000-tallet

Abstract

Hva menneskene har tenkt om natur og naturens verdi er et av de grunnleggende spørsmålene i idéhistorien. I denne masteroppgaven undersøker jeg hvilke tanker om naturens verdi som kommer til uttrykk i norsk miljøpolitikk tidlig på 2000-tallet. Undersøkelsen min tar for seg verdigrunnlaget og argumentasjonsstrategiene i den offentlige utredningen NOU 2004: 28 Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold (Naturmangfoldloven) som ligger til grunn for dagens naturmangfoldlov. Spesielt har jeg sett på hvordan tanken om at naturen har en egenverdi kommer til uttrykk i denne teksten, hva slags egenverdi det er snakk om og hva som er de tekstlige kildene til denne egenverdien. I utredningen beskrives naturens egenverdi som verdi knyttet til helheter. Naturen, artene og sammenhengene mellom livsformene i naturen er bærere av verdi, og dette gir dem rettigheter. Synet på mennesket som del av naturen står sentralt i utredningen og utvalget benytter seg blant annet av det jeg har kalt en økologisk argumentasjonsstrategi. Etter utvalgets syn kan kunnskap om økologi, evolusjon og naturen generelt bidra til at vi ønsker å ta vare på naturen, at vi får respekt for den og at vi erkjenner dens egenverdi. Utredningen om naturmangfoldloven bidro til at naturens egenverdi ble del av verdigrunnlaget for norsk miljøpolitikk. Bortsett fra i en NOU fra 1980 var begrepet ‘egenverdi’ om verdi i naturen ikke brukt i norske miljøpolitiske dokumenter på 1980- og 1990-tallet. Kilden til utvalgets forståelse av naturens egenverdi ser først og fremst ut til å være Arne Næss’ dypøkologi fra 1970-tallet. Økologiske argumentasjonsstrategier går igjen i norske, politiske dokumenter hele veien tilbake gjennom 1990- og 1980-tallet. De kan sees på som spor av en kamp mellom det økologiske og det økonomiske språket, som har pågått siden Miljøverndepartementet ble opprettet. I NOUen om naturmangfoldloven bidrar imidlertid den økologiske argumentasjonsstrategien også til å understreke utvalgets eget syn på natur og verdi i naturen. Gjennom koblingene til dyp-økologien får det økologiske språket en etisk dimensjon, og mister kanskje litt av sin vitenskapelige nøytralitet på veien. I etterkant av utredningen har begrepet ‘egenverdi’ om verdi i naturen blitt brukt mer aktivt i politiske dokumenter, spesielt i den påfølgende odelstingsproposisjonen fra 2009 og i utredningen om økosystemtjenester fra 2013.