| dc.description.abstract | Denne oppgaven handler om et lite, rødt og falleferdig hus som ble flyttet fra Hobøl kommune og plassert foran Stortinget i perioden 21.10.2015 til 21.01.2016. Der fikk huset navnet "House of Commons", og ble til et kunstverk av den internasjonalt anerkjente konseptkunstneren Marianne Heske. Foran Stortinget utløste verket mye medieomtale, og det ble kåret til flere kunstpriser. Huset var i utgangspunktet rivningsklart, men da huset etter endt utstillingsperiode skulle kjøres på dynga, mente flere røster i Hobøl kommune at huset burde komme tilbake – det var blitt et «ikon» og «tidsbeskrivende». Det ble satt i gang kronerulling for å få huset tilbake. Både lokale sponsorer og tunge kulturarvsaktører bidro med midler. Mens oppgaven skrives, planlegges det at huset skal plasseres på en rasteplass i tilknytning til nye E18 gjennom Hobøl kommune. Oppgaven er skrevet innenfor kulturarvstudier. Ved å bruke teorier om materialiseringer analyserer jeg hvordan tid og erindring materialiserer seg i huset, samt hvordan forflytning som kunstgrep fremprovoserer ulike forståelser av huset som former fortiden i nåtiden. Analysene viser at flere mener at huset bærer med seg en fortid, gjerne omtalt som tiden «før». Andre ser både nåtid og fremtid i huset. Verket "House of Commons" påvirker mennesker forskjellig. Ikke minst påvirker folks egen relasjon til fortiden og kunnskapen de har om den, hvilken tid huset befinner seg i. Det nasjonale og politiske kommer til uttrykk i forbindelser mellom mennesker som huset materialiserer: fattige og rike, nordmenn og utlendinger, fortidens- og nåtidens mennesker. Disse forbindelsene lar seg forme fordi "House of Commons" stod plassert på Løvebakken foran Stortinget, et offentlig og allment tilgjengelig sted med konnotasjoner til demokrati og politikk, men også fordi huset er tilstede som en materiell gjenstand fra fortiden. Huset påvirker folk gjennom sin materielle tilstedeværelse, og får dem til å være i og sanse både fortid, nåtid og framtid. Denne sanselige erfaringen gjør at noen elementer ved huset blir forsterket, mens andre elementer kommer i bakgrunnen. Analysene i oppgaven viser at fortid formes og brukes ut i fra nåtidens behov og forståelser. Fordi fortiden er over, blir den utilgjengelig og umulig å gripe. Det gjør at fortiden kan ta mange former i det som i dag står igjen som en fysisk og materiell gjenstand fra fortiden. Huset skaper en relasjon til fortiden og blir en inngangsport til det vi har glemt. Imidlertid så blir det vi har glemt, eller det vi kanskje aldri egentlig har visst, konstruert av nåtiden. Fortiden blir slik en prosess som skjer i nåtiden, og huset får ulik betydning avhengig av hvilke forbindelser som oppstår. Denne produksjonen av fortid er definisjonen på kulturarv. | nob |