Abstract
I 2011 pågikk en heftig debatt i Tromsø da kommune bestemte seg for å søke om å være del av et samisk språkforvaltningsområde, hvor samisk og norsk skulle være likestilte språk. Dette satte sinnene i kok hos tromsværingene. Hvorfor ble de egentlig så sinte? Og hvilke fortellinger om samene lå til grunn for dette sinnet? Og hvordan definerer egentlig samene seg selv i våre dager? Masteroppgaven tar et dykk inn i historien og ser på de ulike benevnelsene av samer fra barokken til moderne tid. I tidligere tider kunne vi for eksempel finne begreper som «lapp» og «finn», mens i våre dager møter vi kun begrepet «same». Gjennom blant annet skjønnlitteratur, lovtekster, sagn og nyhetsartikler fra hver sine århundrer trer datidens majoritetsbefolknings forståelse av det samiske fram. Jeg foretar en begrepshistorisk analyse av selve begrepene, altså benevnelsen av samene, og ser hvordan århundrene bringer ny kunnskap og nye fortolkninger av det samiske, og hva som er annerledes enn de foregående århundrer. Disse funnene kan si noe om hvordan den norske majoritetsbefolkningen ser på det å være same i dag, og kanskje antyde noen svar på hvorfor for eksempel skiltdebatten ble så opphetet. I moderne tid har samene selv fått lov til å komme til ordet, og definere hva en same er og fylle begrepene med innhold, og her viser oppgaven noe av rekonstruksjonsarbeidet som må til for å redde det samiske språk og kultur. Dette krever økonomi og dugnadsvilje, noe som kan skape splid i de nordligste fylker. Vi kan også se at samene tar med seg noen av de eldre stereotypiene, i for eksempel turistnæringen; det å være eksotisk og annerledes er ikke nødvendigvis et onde i den moderne verden.