| dc.description.abstract | Tema og problemstilling Denne undersøkelsen omhandler kunnskapsdeling i en frivillig organisasjon. Frivillig sektor vokser i både volum og antall (Statistisk Sentralbyrå, 2016), og får derfor en økende betydning i samfunnet. Slike organisasjoner jobber typisk med mindre samfunnsgrupper, og i arbeidet med disse menneskene kan det potensielt utvikles innsikter som er verdifulle for andre samfunnsinstanser. Jeg ønsker i min undersøkelse å belyse om det finnes et kunnskapspotensial i frivillige organisasjoner, som kan bidra til at de blir kunnskapsaktører på et samfunnsnivå. For å undersøke dette vil jeg først se på hvordan kunnskap akkumuleres og deles i et prosjekt i en frivillig organisasjon, før jeg videre undersøker om kunnskapen som utvikles i prosjektet blir etterspurt og eksporteres til andre aktører. Jeg har derfor valgt å jobbe ut fra den overordnede problemstillingen: Hvordan akkumuleres og deles kunnskap i et prosjekt i en frivillig organisasjon, og strekker kunnskapen seg ut over organisasjonens grenser? Problemstillingen skal besvares gjennom tre forskningsspørsmål. 1. Hvordan akkumuleres kunnskap blant frivillige i et prosjekt? 2. Hvordan blir kunnskap delt mellom de frivillige? 3. Blir kunnskapen som genereres i prosjektene spesialisert og formalisert, og reiser kunnskapen ut av organisasjonen? For å belyse disse forskningsspørsmålene har jeg tatt utgangspunkt i sentral litteratur innenfor hvert spørsmål. I forskningsspørsmål én har jeg tatt i bruk Borkman (1976, 1999, 2016) sitt konsept om erfaringsbasert kunnskap for å undersøke hvordan de frivillige akkumulerer kunnskap. I forskningsspørsmål to vil jeg undersøke hvordan kunnskap deles og om det er tilrettelagt for en effektiv kunnskapsdelingskontekst i prosjektet. Dette vil gjøres med utgangspunkt i Wenger (1998, 2000, 2002) sine momenter: et delt kunnskapsdomene, et sterkt fellesskap og en delt praksis. For å besvare forskningsspørsmål tre har jeg hentet inspirasjon fra Akrich (2010, 2016) sine studier om hvordan praksisfellesskap kan bli til epistemiske fellesskap som utvikler og eksporterer spesialisert kunnskap til andre samfunnsaktører. Metode For å besvare mine forskningsspørsmål har jeg gjennomført en kvalitativ case-studie i den frivillige stiftelsen Helseutvalget, og jeg har undersøkt kunnskapsdelingsprosessene i prosjektet Youchat. Datainnsamlingen har blitt utført gjennom semistrukturerte intervjuer i to utvalgsgrupper: 1. ansatte i stiftelsen, og 2. frivillige i prosjektet. Jeg har gjort et strategisk utvalg av mine intervjupersoner, og gjennomførte til sammen fem intervjuer. Utvalget opplevdes som realistisk og dekkende i forhold til studiens omfang og fenomenene jeg ville undersøke. Det er analysen av disse dataene som har dannet grunnlaget for å besvare oppgavens problemstilling. Hovedfunn og konklusjoner For å undersøke om en frivillig organisasjon kan bli en kunnskapsaktør i samfunnet, var det først og fremst nødvendig å få innsikt i hvordan kunnskap akkumuleres og deles innad i organisasjonen. Jeg zoomet her inn (ref. Nicolini, 2009a) på prosjektet Youchat, for å få en detaljert innsikt i disse prosessene. Det ble her funnet at de frivillige bruker det felles erfaringsgrunnlaget de deler med sine brukere for å akkumulere kunnskap. Basert på deres egen erfaring er det enklere for de frivillige å forstå brukernes opplevelser, og de oppnår derfor en detaljert innsikt i temaet de kommuniserer med brukerne om, slik Borkman (1976) også beskriver i sin studie. Denne erfaringsbaserte kunnskapen blir videre delt mellom frivillige i prosjektet gjennom observasjon, samtaler og diskusjoner i arbeidssituasjonen. De frivillige i Youchat kan betegnes som et praksisfellesskap ut fra Wenger (2002) sine definisjoner, og det eksisterer en kultur som er tilrettelagt for effektiv kunnskapsdeling i henhold til en delt domene, et sterkt fellesskap og en delt praksis (Wenger, 2002). Kunnskapen som utvikles i prosjektet er en svært kontekstspesifikk kunnskap om brukergruppene og om temaer som kan relateres til disse. Intervjupersonene mener denne kunnskapen tilbyr verdifulle innsikter i denne brukergruppen, og har et ønske om at kunnskapen skal eksporteres til andre relevante aktører. Med utgangspunkt i disse funnene, har jeg videre zoomet ut (ref: Nicolini, 2009a) for å undersøke om stiftelsen arbeider med å formalisere og eksportere kunnskapen som utvikles i prosjektet. Jeg har her hentet inspirasjon fra Akrich (2010, 2016) sine studier som undersøker hvordan praksisfellesskap kan utvikle kunnskap som blir etterspurt og som kan brukes til å fremme politiske saker. Funnene her indikerer at stiftelsen i begrenset grad formaliserer kunnskapen som utvikles, men at kunnskapen likevel blir etterspurt av flere aktører. Stiftelsen samarbeider og deler kunnskap med andre frivillige organisasjoner, og er høringsinstans for regjeringen. Selv om Helseutvalget i en viss grad oppfyller Akrich (2010) sine kriterier om formalisering av kunnskap, samarbeid og kunnskapseksport, kan de likevel ikke karakteriseres som et epistemisk felleskap, fordi de selv ikke ønsker å gå aktivt inn i rollen som kunnskapsaktører. De mener at å nå ut til og hjelpe brukergruppene er deres primære samfunnsoppgave, og et større fokus på formalisering av kunnskap og kunnskapseksport, kan forskyve denne prioriteringen. | nob |