| dc.description.abstract | Tema og forskningsspørsmål Dette masterprosjektet handler om læreres kunnskap om dysleksi og hvilke typer kilder lærere bruker for å holde seg oppdaterte på fagkunnskap om dysleksi. En rapport fra Barneombudet (2017) indikerer at elever med dysleksi møter lærere med svært varierende kunnskap om deres vansker. Samtidig kan lavtpresterende elever være mer sårbare for lærerens kunnskapsnivå enn andre elever (McCutchen, Green, Abbott, & Sanders, 2009). I et historisk perspektiv har utdanningssektoren og lærerprofesjonen i stor grad vektlagt erfaring og refleksjon som viktige veier til kunnskap (Karseth & Nerland, 2007), men i dag stilles det stadig høyere krav til forskningsbasert profesjonskunnskap også for lærere. Masterprosjektet er styrt av fire forskningsspørsmål: 1) Hva er relasjonen mellom lærers selvrapporterte kunnskap om dysleksi, bruk av ulike typer kilder til fagkunnskap, og bakgrunnsvariabler som alder, erfaring som lærer og erfaring med spesialpedagogisk arbeid med elever med dysleksi? 2) Hvilke tema er lærer opptatt av når de definerer dysleksi, beskriver årsaker til dysleksi og forklarer konsekvenser av dysleksi for lesing og skriving? 3) I hvilken grad er det forskjeller i læreres kunnskap om dysleksi målt med åpne kortsvarsoppgaver, og er det noen sammenheng mellom et slikt mål på kunnskap om dysleksi og lærernes selvrapporterte kunnskap om dysleksi? 4) I hvilken grad har lærere misoppfatninger om dysleksi, og hva slags misoppfatninger er eventuelt dette? Metode og materiale Masterprosjektet er bygget på et ikke-eksperimentelt design. Det er benyttet survey som metode, utformet som et nettbasert spørreskjema med både åpne og lukkede spørsmål. Utvalget består av 138 personer ansatt på ungdomstrinnet (114 kvinner), som uavhengig av utdanningsbakgrunn, har ekstra oppfølging av elever med dysleksi i klassen, individuelt eller i mindre grupper. Utvalget har en gjennomsnittlig erfaring som lærer på 17 år, 80 prosent har deler av sin stilling øremerket til spesialundervisning og lærerne bruker i gjennomsnitt 3,6 timer i uka på undervisning rettet direkte mot elever med dysleksi. Datainnsamlingen foregikk høstsemesteret 2016. Det ble sendt ut epost til rektorer ved 906 skoler med ungdomstrinn (74 var private), med forespørsel om å nominere lærere. Rektorer fra 111 skoler gjorde dette (12 %). Totalt ble 324 lærere invitert til å delta, 138 takket ja (42,6 %). Det er benyttet både kvantitative og kvalitative analyser. Forskningsspørsmål 1 ble undersøkt ved en korrelasjonsanalyse og en hierarkisk regresjonsanalyse. Forskningsspørsmål 2-4 ble undersøkt ved bruk av prinsipper for dataanalyse som koding og kategorisering, beskrevet av Kvale og Brinkmann (2015). Resultater En korrelasjonsanalyse viser en statistisk signifikant sammenheng mellom selvrapportert kunnskap om dysleksi og erfaring med elever med dysleksi (r= .448, p < .01). Sammenhengen mellom lærernes selvrapporterte kunnskap og deres bruk av troverdige kilder til fagkunnskap, var også statistisk signifikant (r= .487, p < .01). Betydningen av erfaring med elever med dysleksi og bruk av troverdige kilder til fagkunnskap kommer også fram i en hierarkisk regresjonsanalyse. Variablene var statistisk signifikante prediktorer av lærernes selvrapporterte kunnskap, selv etter å ha kontrollert for kjønn, alder, erfaring som lærer, erfaring med elever med dysleksi, antall undervisningstimer i uka rettet mot elever med dysleksi og bruk av mindre troverdige kilder til fagkunnskap. Til sammen forklarte variablene i analysen nesten 40 prosent av variansen i lærernes selvrapporterte kunnskap om dysleksi. De kvalitative analysene viste at lærerne i størst grad tematiserer konkrete og observerbare faktorer ved elevenes lese- og skriveferdigheter, men at de også er opptatt av motivasjon, heterogenitet blant elevene og elevenes utvikling. Lærerne viste gjennomgående mer kunnskap om dysleksi på atferdsnivå, og hele 20 prosent svarer eksplisitt at de mangler kunnskap om årsaker til dysleksi. Et flertall av lærerne har kunnskap om avkoding, men få knytter denne til kunnskap om fonologisk svikt på kognitivt nivå. Lærerne har få direkte misoppfatninger, men den vanligste er at dysleksi er en visuell vanske. Konklusjon En del lærerne har relativt lav grad av profesjonskunnskap om dysleksi og kunnskapen virker å være isolert til ett forklaringsnivå. Det er særlig overraskende at få lærere viser kunnskap om fonologisk svikt hos elever med dysleksi. Ettersom lærerne i utvalget har ekstra ansvar for oppfølging av elever med dysleksi, antas det at både lærerne selv og elevene vil kunne ha utbytte av at lærernes får støtte til å videreutvikler sine kunnskaper om dysleksi. I den sammenheng anses det som hensiktsmessig å i større grad tilrettelegge for at lærere skal kunne vurdere hva som er troverdige kilder til fagkunnskap og ta disse i bruk. | nob |