| dc.description.abstract | Formål: Med denne studien ønskes det å rette et blikk mot sosial fungering hos barn og unge med spesifikke språkvansker ettersom det har vist seg at flere opplever vansker på det sosiale området. Evnen til å samhandle positivt med jevnaldrende og voksne er et av de viktigste aspektene ved elevenes utvikling. For å gi riktig hjelp og støtte, og derigjennom fremme deres opplevelse av sosial mestring, er det viktig å avdekke hvilke sosiale vansker de eventuelt har. Formålet med studien er derfor å undersøke hvordan pedagoger på mellomtrinnet og i ungdomsskolen vurderer sosial fungering hos denne gruppen barn og unge. Å rette et blikk mot denne tematikken er viktig av flere grunner, men først og fremst handler det om å bedre situasjonen for elever med språkvansker. I tillegg vil studien forhåpentligvis bidra til at det rettes et større fokus også mot de sosiale vanskene denne gruppen barn og unge kan oppleve. Studien har til hensikt å belyse følgende problemstilling: Hvordan vurderer pedagoger på mellomtrinnet og i ungdomsskolen sosial fungering hos barn og unge med spesifikke språkvansker? I tillegg til den overordnede problemstillingen, vil studien også belyse følgende underproblemstilling: På hvilken måte arbeides det med å fremme deres sosiale fungering? Metode: En kvalitativ forskningstilnærming ligger til grunn for studien. For å få innsikt i pedagogenes erfaringer, opplevelser, tanker og praksis omkring tematikken, ble et semistrukturert intervju benyttet som metode for datainnsamlingen. Utvalget består av fire pedagoger som per i dag arbeider med en konkret elev med spesifikke språkvansker. Studien har en fenomenologisk forankring, og en abduktiv tilnærming ligger til grunn for både innsamlingen og tolkningen av datamaterialet. Sosial fungering er i denne studien operasjonalisert til sosiale ferdigheter, og intervjuguiden er hovedsakelig utarbeidet på bakgrunn av Gresham & Elliott (1990, 2008) sine syv sosiale ferdighetsdimensjoner, henholdsvis empati, samarbeid, selvhevdelse, selvkontroll, ansvarlighet, kommunikasjon og engasjement. Resultater og konklusjoner: Det generelle inntrykket fra informantene er at elevene i utgangspunktet har forståelse for og kunnskaper om hvordan utvise de sosiale ferdighetene, men at en følelse av utrygghet og deres språkvansker får konsekvenser for utførelsen av dem, og følgelig også for deres sosiale fungering. Samtlige av elevene beskrives som beskjedne og tilbakeholdne, og det fremkommer at de trenger stor trygghet for å utvise de sosiale ferdighetene. Det fortelles at elevene har «sin trygge, lille gjeng» som de trives med og fungerer relativt godt sosialt med på skolen. Utover dette markerer de seg imidlertid i liten grad sosialt, og flere av informantene opplever at de er på utsiden av det sosiale fellesskapet i klassen. Til tross for utfordringene språkvanskene fører med seg, så gir flere av informantene utrykk for at elevene likevel ønsker å være sosiale. På bakgrunn av deres uttalelser kan det således se ut til at det hovedsakelig er utføringsvansker som legger begrensninger for elevenes sosiale fungering. Det fremkommer lite spesifikt arbeid knyttet til elevenes sosiale fungering. Sosial kompetanse-planer og sosial kompetanse-timer trekkes frem av noen av informantene, men er mer å betrakte som et sosialt tiltak på klassenivå. Informantene påpeker at det er et høyt faglig trykk, og det synes generelt å være lite fokus på sosiale ferdigheter i form av individuelle tiltak for disse elevene. Det ser heller ut til at informantene har fokus på mer generell tilrettelegging som kan hjelpe elevene til å ta i bruk de sosiale ferdighetene, og dermed fremme deres sosiale fungering. I tråd med at språkvanskene ser ut til å legge begrensninger for elevenes sosiale fungering, har informantene fokus på organisatoriske tiltak, språkarbeid og at det tilrettelegges for gode og trygge samspillsituasjoner. Dette fremkommer som sentrale tiltak for at elevene skal få tatt i bruk, øvd på og videreutviklet sine språklige, kommunikative og sosiale ferdigheter. | nob |