| dc.description.abstract | Denne masteravhandlingen undersøker et utvalg samfunnsfaglæreres erfaringer med elever med stort læringspotensial. Utgangspunktet er å kartlegge samfunnsfaglærernes erfaringer i form av kjennskap til elevgruppen, deres differensieringserfaringer samt refleksjoner omkring dyktighet i faget. Erfaringene diskuteres i sammenheng med foreliggende litteratur, og ses i lys av samfunnsfagets dannelsesmandat. Gjennom kvalitative forskningsintervjuer søker studien innsikt i fire samfunnsfaglæreres erfaringer med elevgruppen. Studien skal belyse følgende problemstilling: ”Hva er et utvalg samfunnsfaglæreres erfaringer med elever med stort læringspotensial?” Underlagt problemstillingen er tre forskningsspørsmål: 1) I hvilken grad har samfunnsfaglærerne kjennskap til elevgruppen ”elever med stort læringspotensial”?, 2) På hvilke måter tilpasser samfunnsfaglærerne undervisningen for elever med stort læringspotensial? og 3) Hva kjennetegner en elev med stort læringspotensial i samfunnsfag? Hovedfunnene i studien viser at samfunnsfaglærerne har sprikende kjennskap til, og kunnskap om, elevgruppen. Funnene viser bevisst innsats for å omforme potensial til talent, og bevisst nedprioritering til fordel for elever med lavere måloppnåelse. Differensieringsstrategier lærerne anvender, eksempelvis dybdelæring, samarbeid og elevaktivitet/-inkludering, er i god sammenheng med foreliggende litteratur og forskning. Strategiene kan legge til rette for oppøving av selvbestemmelsesevne, medbestemmelsesevne og solidaritetsevne, og slik kunne bidra til skolens og samfunnsfagets dannelsesprosjekt. Men det reises spørsmål om det faktisk bidrar, på bakgrunn av manglende anerkjennelse og identifiseringskompetanse. Kjennetegn på stort læringspotensial i samfunnsfag knyttes i stor grad til ikke-målbar kompetanse som kritisk tenkning og vurdering, relasjonskompetanse og modenhet, som også har paralleller til danningsidealet. | nob |