| dc.description.abstract | Problemstilling Det har vist seg at gjennom de siste ti årene har det vært et økende fokus på barn som er pårørende når det er sykdom i familien. Dette vises både gjennom lovverk og forskning. Det virker imidlertid å være lite forskning spesifikt rettet mot barn som pårørende når mor eller fra blir rammet av afasi. Afasi er en kommunikasjonsvanske og logopeden arbeider med å hjelpe mennesker å kommunisere Kommunikasjon og samspill henger sammen, og barn under myndig alder har ofte ett tett samspill med sine foresatte. På bakgrunn av dette anser jeg det som viktig å se på nettopp dette feltet, og jeg fattet en interesse for å undersøke hva logopeden kan gjøre for denne gruppen. Det ble utarbeidet følgende problemstilling: ”Barn som pårørende av afasirammede - hvordan kan logopeden bidra til å støtte et godt samspill?” Metode og kilder Studiet har et fenomenologisk perspektiv, og videre er det benyttet kvalitativt intervju som datainnsamlingsmetode. Intervjuet ble gjennomført med bruk av en semistrukturert intervjuguide. Det er foretatt intervjuer av fire barn i alderen 14-17 år, som alle er pårørende av en foresatt med afasi. Intervjuene ble transkribert kort etter at de var gjennomført. Funnene ble organisert i fire hovedkategorier ungdommenes opplevelse av å ha blitt informert, ungdommenes opplevelse av møtet med det offentlige hjelpeapparatet, samspill og kommunikasjon og ungdommenes råd til logopeden. Jamfør den fenomenologiske analysen belyser disse kategoriene ulike sider ved ungdommenes opplevelse av å være pårørende av en mor eller far med afasi. Teorien som funnene drøftes opp mot er hovedsakelig teori om afasirehabilitering, lovverk knyttet til barn som pårørende, forskning gjort av Dyregrov og Dyregrov og av Heltne, transaksjonsteori av Sameroff og en modell for mestring av Antonovsky som kalles Opplevelse av sammenheng. Det er i tillegg anvend annen støttelitteratur. Resultater og drøfting Studiet viser fire ulike opplevelser knyttet til det å ha en mor eller far med afasi. Ungdommene har forskjellige tanker, savn og behov knyttet til situasjonen, men det er også fellesnevnere. Ønske om åpenhet går igjen, og det snakkes om åpenhet på ulike måter. Det snakkes om åpenhet i forhold til å bli informert om situasjonen til den rammede, og om å få oppleve at det er rom for å prate om det som oppstår i den unge. Det kommer frem at ingen av barna har hatt noe betydningsfylt møte med den rammedes logoped. Det er allikevel fokus på at logopeden bør være sentral, fordi afasi er en kommunikasjonsvanske og fordi logopeden hjelper mennesker med å kunne kommunisere. Da kommunikasjon er noe som foregår mellom flere parter ansees det som naturlig og også inkludere den afasirammedes nærmeste til noen av logopedtimene. Innenfor den psykososiale tilnærmingen til afasirehabilitering skal det tas det sikte på å inkludere den afasirammedes nærmeste pårørende i både kartlegging, målsetning og tiltak. De afasirammedes barn kan inkluderes ved at de kan være med å kartlegge den rammedes og barnets fellesinteresser. Disse fellesinteressene kan benyttes som utgangspunkt i timene hvor barnet er invitert. Ved å inkludere de unge og gi de informasjon om afasi og ved å bruke barnet og den rammedes fellesinteresser som motivasjonsfaktor, kan det antas å redusere savn hos barnet. Både det å dekke de unges informasjonsbehov, passe på at barnet har støttespillere rundt seg og å la barnet få mulighet til å delta aktivt i rehabiliteringen med den rammede, ansees som verdifullt. Hensynet til disse faktorene kan bidra til å gi de unge opplevelse av å mestre den nye situasjonen som har rammet familien, og det antas å kunne bidra til å støtte et godt samspill mellom barnet og den afasirammede. Drøftingen vil presenteres under fire hovedkategorier, der de tre første kategoriene er de samme som i kapittelet som presenterer funnene. Imidlertid har siste kategorien har fått navnet logopedens funksjon. | nob |