Abstract
I "Den nye litterære bølgen. Litteraritet og transparens i norske dokumentarbøker 2006-2013" (2014) slår Bech-Karlsen fast at mye har skjedd med den norske dokumentarlitteraturen de siste ti årene. Forfatterne synes å ha en større sjangerbevissthet enn tidligere, og dette vises i kvaliteten på det som nå publiseres. Gjennom analyse av ti bøker utgitt i perioden 2006-2013, kommer han opp med ni tendenser som han betegner som kriterier for kvalitet i litterær sakprosa. Bech-Karlsen skriver selv at hver generasjon må gå opp sjangergrensene på nytt, men dette hindrer han ikke i å bruke sine egne krav på tekster som kom ut for over femti år siden, i sin neste, og oppfølgende bok "Fra allvitende til flerstemmig" (2016). Jeg ville undersøke hvor gyldige disse kriteriene er for bøker han stort sett omtaler som dokumentarbøker, men også litterær sakprosa, og i så fall på hvilken måte. Jeg undersøker også i hvor god grad de er egent til å si noe om en boks kvalitet. For å gjøre dette har jeg brukt to titler fra høsten 2016 i kategorien litterær sakprosa, Åsne Seierstads "To søstre" og Ivo de Figueiredos "En fremmed ved mitt bord". Begge disse bøkene ble nominert til Brageprisen for beste utgivelse i sin klasse. De er imidlertid svært forskjellige i fortellerstil, og de kom svært ulikt ut i analysen av de to bøkene på bakgrunn av Bech-Karlsens kvalitetskriterier, uten at dette så ut til å forringe deres kvalitet. Ved å se nærmere på de ni kriteriene ved hjelp av annen sentral teori på området under analysen, finner jeg at begge bøker er mer flertydige og dynamiske enn Bech-Karlsen fremstiller dem. Dette gjør at kriteriene vanskelig lar seg bruke som merkelapper på den måten de blir i Den nye litterære bølgen og Fra allvitende til flerstemmig. Bare ved å dykke dypere ned i sjangerteori og tekstnormer finner vi at tekster er organiske, de bærer med seg potensial for tolkning som kan frigjøres i møte med ulike lesere til ulike tider. Det finnes både et diakront og et synkront perspektiv på tekst og sjanger som ikke lar seg overse, og som viser at en bok kan være mer enn summen av ni kvalitetskriterier. Gjennom analysen viser det seg imidlertid at kriteriene godt kan fungere som en strategi forfatteren kan bruke som en slags rettesnor for å inngå en virkelighetskontrakt med leseren om at det som står i teksten er sant. Disse virkelighetskontraktene er ikke alltid like tydelige, men en form for virkelighetskontrakt er avgjørende for at en sjanger skal kunne tilhøre sakprosa, litterær eller ikke. Det viser seg gjennom analysen av To søstre at en tekst uten transparens, subjektivitet og refleksivitet også kan greie å inngå en virkelighetskontrakt med leseren.