| dc.description.abstract | Norsk:
Innledning: I Norge er det høy forekomst av langvarige smerter blant den voksne befolkningen, og andelen ligger på rundt 30 %. Muskel - og skjelettsmerter er den vanligste årsaken til langvarige smerter. Det er flere kvinner enn menn som rapporter at de har langvarige smerter, og kvinner er i større grad sykemeldt og uføre. Vedvarende muskel- og skjelettsmerte medfører store kostnader både for individet og samfunnet, og tap av livskvalitet er vanlig. Hensikt med studien: 1) beskrive karakteristika med demografiske variabler, smerteintensitet, bevegelsesfrykt og helserelatert livskvalitet hos personer med langvarige smerteplager. 2) se på endringer på bevegelsesfrykt og helserelatert livskvalitet, fra innleggelse i et smertemestringsprogram ved Sunnaas sykehus til 6 måneder etter.
Metode: 52 pasienter med langvarig smerter ble inkludert i studien. De ble henvist til smertemestringsprogrammet primært av fastleger. Inklusjonskriterier til smertemestringsprogrammet var personer med langvarige muskel - og skjelettsmerter, eventuelt med lettere psykiske tilleggslidelser som angst, depresjon og tvang. Eksklusjonskriterier er alvorlig patologi med behov for annen medisinsk behandling og alvorlig psykisk lidelse. Spørsmål om demografiske data, opplysninger om smerteintensitet med tallvurdering (NRS 0-10), bevegelsesfrykt (TSK 13-52) og helserelatert livskvalitet (SF36 0-100) ble innhentet via selvrapporteringsskjemaer før innleggelse og inntil 6 måneder etter behandling. Studien er en randomisert kontrollert intervensjonsstudie (RCT) med en intervensjonsgruppe og en kontrollgruppe. Pasientene deltok i et tverrfaglig gruppebasert smertemestringsprogram som gikk over 6 uker, og med et oppfølgingsopphold på tre dager etter 6 måneder. Programmet besto av kognitiv atferdsterapi, smertemestringskurs, undervisning, fysisk aktivitet og mindfulness, det var 6-8 deltakere i hver gruppe.
Resultater: Gjennomsnittsalderen var 43 (22-62) år, og besto av 79 % kvinner. Det var 73 % av deltakerne som ikke var i arbeid. 92 % hadde plager i muskel - og skjelettsystemet, 67 % hadde to til fire diagnoser, og lidelsene var sammensatte. Smerteintensitet ble målt 6.2 (1.8) og bevegelsesfrykt 29 (4.8). De har en betydelig redusert fysisk helserelatert livskvalitet 30.6 (4.9) og mental helserelatert livskvalitet 42.1 (8.4) helserelatert livskvalitet, sammenlignet med normalpopulasjonen.Et halvt år etter intervensjonene var det ikke noen signifikant endring i noen av skårene.
Konklusjon: Pasientene i studien rapporter betydelig redusert fysisk helserelatert livskvalitet med ekstremt lav fysisk rolleforståelse. De har høy grad av bevegelsesfrykt og moderat grad av smerteintensitet. Seks måneder etter et intensivt gruppebasert smertemestringsprogram fant vi ingen signifikante endringer i bevegelsesfrykt eller helserelatertlivskvalitet. Resultatene kan tolkes i retning av at intervensjon har vært for kompleks. Dette er i tråd med nyere forskning på pasienter med kompleks langvarig smerte som viser at et individuelt tilrettelagt tilbud med vekt på kognitiv og somatisk intervensjon og god behandlingsallianse kan gi bedring over tid. Det er behov for flere studier for å finne frem til relevante intervensjonsprogrammer for denne gruppen av pasienter med sammensatte smertelidelse.
English:
Introduction: Norway has a high prevalence of long-term pain in the adult population, affecting about 30%. Musculoskeletal pain is the most common cause of long-term pain. More women than men report that they suffer from long-term pain, and more women are on sick leave or on disability benefit due to long-term pain. Persistent musculoskeletal pain entails considerable expenses both for the individuals in question and for society as a whole, and loss of quality of life is common. The objective of the study: 1) to describe characteristics of people with long-term pain problems in terms of demographic variables, pain intensity, kinesiophobia and health-related quality of life, and 2) to study changes in kinesiophobia and health-related quality of life during a six-month period from the patients’ admission to a pain management programme at Sunnaas Rehabilitation Hospital.
Method: Fifty-two patients suffering from long-term pain were included in the study. Most of them were referred to the pain management programme by their GP. The programme's inclusion criteria were long-term musculoskeletal pain, and, if relevant, comorbid mild mental health problems such as anxiety, depression and obsessive-compulsive disorders. Severe pathology necessitating other forms of medical treatment and severe mental disorders were exclusion criteria. Information about demographic data, the pain intensity numeric rating (NRS 0-10), kinesiophobia (TSK 13-52) and health-related quality of life (SF36 0-100) was obtained using self-reporting forms prior to admission and up to six months after treatment. The study is a randomized controlled trial (RCT) with one intervention group and one control group. The patients participated in a six-week group-based interdisciplinary pain management programme and a three-day follow-up stay after six months. The programme comprised cognitive behavioural therapy, a pain management course, instruction, physical activity and mindfulness, and each group consisted of 6–8 participants.
Results: The average age of participants was 43 (22–62) years, and 79% of them were women; 73% of participants were not in employment, 92% had musculoskeletal complaints, 67% had between two and four diagnoses, and their conditions were complex. The pain intensity was measured to 6.2 (1.8) and kinesiophobia to 29 (4.8). Their physical health-related quality of life was 30.6 (4.9) and their mental health-related quality of life was 42.1 (8.4), both significantly reduced compared with the general population. No significant change to either of these scores was found six months after the intervention.
Conclusion: The patients who took part in the study report reduced physical health-related quality of life with an extremely low degree of role limitations due to physical problems. They have a high degree of kinesiophobia and moderate pain intensity. We found no significant changes in kinesiophobia or healthrelated quality of life six months after participation in a group-based intensive pain management programme. These results can be interpreted as an indication that the intervention has been too complex. This is in line with recent research on patients with complex long-term pain conditions, which shows that individually adapted services with the emphasis on cognitive and somatic intervention and a good therapeutic alliance can result in improvement over time. More studies are needed to arrive at relevant intervention programmes for this group of patients with complex pain conditions. | nob |