| dc.description.abstract | Sammendrag Ved norske skoler finnes det i dag en liten elevgruppe som på grunn av blant annet vold i nære relasjoner, må oppholde seg på et krisesenter i en kortere eller lengre periode. Konsekvensen av dette er at mange barn opplever opphold eller avbrudd i skolegangen. Tidligere forskning på barn på krisesenter konkluderer med at det er mangelfull kunnskap om og på hvilken måte retten til opplæring blir ivaretatt for barna i skolealder (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, 2016b). Denne konklusjonen ledet frem til tema for oppgaven, retten til opplæring for barn som oppholder seg på krisesenter, og følgende problemstilling: Hvordan blir retten til opplæring ivaretatt for barn på krisesenter? For å belyse problemstillingen, ble følgende forskningsspørsmål formulert: • Av hvem og hvordan blir barnas opplæring organisert under opphold på krisesenter? • Hvilken betydning har forelderen på krisesenteret for ivaretakelsen av plikten til opplæring? • Hvilke konsekvenser har vold for barnas rett og plikt til opplæring? Den teoretiske og forskningsmessige forståelsesrammen for oppgaven er forankret i hva vold i nære relasjoner er, hvilke konsekvenser vold kan ha for barns helse, utvikling og forutsetninger for læring, og hvilken betydning forelderen på krisesenteret har for ivaretakelsen av retten og plikten til opplæring. Barns rett og plikt til opplæring, slik det fremkommer i opplæringsloven blir presentert, betydningen av skole-hjem samarbeid blir belyst, og annen forskning om opplæring i krisesentertilbudet blir gjengitt. Carolina Øverlien er en viktig forsker på barn på krisesenter i Norge og er en sentral kilde til teori og forskning i denne oppgaven. For å søke å finne svar på problemstillingen og forskningsspørsmålene ble det gjennomført fem kvalitative forskningsintervju med en semistukturert oppbygging. Utvalget består av syv ansatte på krisesenter. Krisesenteransatte er pålagt å ivareta barns rettigheter etter eget og annet lovverk, henholdsvis krisesenterloven (2009) og opplæringsloven (1998). Dette forutsetter et samarbeid med både forelderen på krisesenter og skoleverket. Transkripsjonen fra de fem intervjuene ble til et skriftlig datamateriale som ble analysert ved hjelp av de seks trinnene i tematisk analyse som Braun og Clarke (2006) har utarbeidet. Ved hjelp av dataprogrammet NVivo har rådata blitt bearbeidet og samlet i kategorier. Funn fra analyseprosessen har blitt presentert i et eget kapittel og drøftet i lys av den teoretiske og forskningsmessige forståelsesrammen. Resultater fra studien viser at de krisesenteransatte deltar i arbeidet med å ivareta retten til opplæring for barn på krisesenter. Det etableres ofte et samarbeid med skolen om å organisere et skoletilbud for å ivareta barnas opplæringsrett. Barna i studien mottar opplæring ved ordinær skole, midlertidig skole eller på krisesenteret. Sikkerhet, reisevei og barnas helsemessige tilstand ligger til grunn for vurderingen av hvilket skoletilbud barna får. Tre av fem krisesentre tilbyr opplæring på senteret, to av dem har ansatt en lærer for å gi undervisningen. Ett krisesenter gir undervisning i regi av ordinære krisesenteransatte. Funn fra studien viser at forelderen på krisesenteret ilegges et særlig ansvar for å ivareta plikten til opplæring og for å følge opp barnas skolegang. Alle informantene er tydelige på at vold har konsekvenser både for barnas helse og utvikling, og for deres læreforutsetninger. Oppsummert indikerer funnene at krisesentrenes utgangspunkt for å ivareta barns rett til opplæring kan variere med tanke på ressurser til undervisning og oppfølging fra skolen. Det samme gjelder barnets og forelderens forutsetninger for å gjenoppta både retten og plikten til opplæring under opphold på krisesenter. | nob |