Abstract
Denne oppgaven er en undersøkelse av hvordan museer produserer og reproduserer forestillinger gjennom visuelle midler. Jeg ser på neandertalerutstillinger i Chicago, Mettmann og Krapina som representasjonssystemer som tar i bruk eksisterende symboler fra kunsten for å danne et bilde av vår arts nærmeste utdødde slektning: neandertalerne. Formålet med oppgaven er å undersøke hvordan neandertalere blir representert på museer, og hva slags kunnskap disse representasjonene er et uttrykk for. Jeg viser i oppgaven hvordan neandertalerne representeres mellom ytterpunktene lik og annerledes oss mennesker, noe som gir opphav til svært forskjellige og førende representasjoner. Imidlertid har tendensen de siste tiårene vært å projisere egne, positive egenskaper på neandertalerne, noe jeg setter i sammenheng med at de i større grad er blitt gjenstand for verdensarvretorikk og -produksjon.