| dc.description.abstract | Bakgrunn: Aldri tidligere har det blitt bosatt så mange enslige mindreårige flyktninger i Norge som de to siste årene. Enslige mindreårige flyktninger har opplevd brudd i relasjoner, mange har hatt vonde opplevelser under flukten, og de må etablere seg i et nytt land uten støtte og veiledning fra foreldre. Dette utgjør en risiko for deres psykiske helse og emosjonelle velvære. Det eksisterer imidlertid lite kunnskap om hvilket omsorgsbehov disse barna og ungdommene har, og hvordan kommunenes ulike bo- og omsorgstiltak best kan legge til rette for dem. Studiens formål: Formålet med denne masteroppgaven var å undersøke hvordan enslige mindreårige flyktninger bosatt i døgnbemannede bofellesskap i tre norske kommuner, og miljøarbeiderne som har den daglige omsorgen for dem, beretter om ungdommenes behov for omsorg og oppfølging. Hvordan ungdommer og miljøarbeidere sammen gir mening til hva som beskrives som ungdommenes omsorgsbehov ble undersøkt i et kulturpsykologisk perspektiv (Bruner, 1990). Ungars (2012) sosial-økologiske resiliensbegrep ble benyttet for å undersøke hva ungdommer og miljøarbeiderne fremhever som støttende elementer og hindre for å etablere en slik god omsorg i hverdagen, samt for å skape gode framtidsutsikter for ungdommene. Metode: Semi-strukturerte intervjuer med seks miljøarbeidere og åtte enslige mindreårige flyktninger mellom 16 og 19 år ble analysert ved å benytte tematisk analyse, slik metoden er beskrevet av Braun og Clarke (2006; 2013). Intervjuene var tidligere innhentet innen rammene av prosjektet Enslige mindreårige flyktninger i bosettings- og integreringsfasen – med fokus på utdannings- og skolesituasjon (FUS), ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), i perioden 2010-2013. Resultater: I analysen ble tre overordnede temaer identifisert; 1) Tilknytning og løsrivelse. Trygghet utgjør en viktig grunnstein i omsorgen, samtidig beskrives bofellesskapet som en læringsarena, hvor ungdommenes mulighet for å utvise autonomi fremforhandles mellom ungdommer og ansatte. 2) Mellom fortid og fremtid. Ungdommenes fortid kan komme til uttrykk i deres hverdagsliv, og det beskrives ulike forståelsesrammer for ungdommenes erfaringer. For å legge til rette for en fremtid, blir også fortiden adressert. 3) Røtter og nye nettverk. Relasjoner til jevnaldrende med både norsk- og ikke-norsk bakgrunn fremheves som et viktig behov for ungdommene, og å tilrettelegge for gode arenaer for kontakt med andre ungdommer i hverdagen er av stor betydning for deres trivsel. Konklusjon: Deltakernes beretninger reflekterer en mangfoldig gruppe ungdommer, med ulike historier, ressurser, men også belastninger. Å møte deres behov for omsorg vil dermed kreve en individuell tilnærming. Ungdommenes omsorgsbehov kan videre forstås ut ifra at de gjennomgår flere overgangsprosesser i bosetningsfasen. God omsorg kan dermed innebære å være oppmerksom på denne kompleksiteten, og å hjelpe ungdommene til å navigere i sin nye tilværelse på en måte som fremmer deres muligheter for å skape en god og meningsfull tilværelse i sitt nye hjemland. | nob |