Miljø i sentrum : Miljø- og ressurspolitikken til Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre i Stortinget 1969-1977

Abstract

Denne oppgaven handler om sentrumspartienes miljø- og ressurspolitikk fra 1969 til 1977. I store deler av tiåret preget miljø- og ressurshensyn partienes standpunkt ved å fungere som et premiss på flere saksfelt, slik det også gjorde det når de store linjene i samfunnsutviklingen skulle legges. Oppgaven viser hvordan Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre la omfattende vekt på miljø- og ressursspørsmål i Stortinget mot midten av 1970-tallet. Dette ble spesielt tydelig ved stortingsbehandlingene av Korvald-regjeringens forslag til langtidsprogram i 1973, energimeldingen i 1975 og ressursmeldingen i 1976. Partienes argumentasjon bygget på en forståelse av at verden stod overfor store ressursutfordringer med potensiale til å ødelegge det naturlige livsgrunnlaget, om ikke samfunnsutviklingen ble lagt om. En del av grunnlaget for denne forståelsen var partienes endrede syn på naturen og på miljøproblemene. Mens natursynet i starten av perioden passet inn i det som har blitt omtalt som et klassisk eller moderne naturvern, utviklet sentrumspartiene et syn på miljøpolitikken basert på et økologisk og helhetlig miljøvern. Som en videreføring av dette drøfter oppgaven når et økologisk vendepunkt inntraff blant partiene på Stortinget. Norske partier har ofte blitt klassifisert som vekst- eller vernepartier, eller med en annen tilsvarende inndeling. Oppgaven drøfter om de dominerende kategoriseringene i litteraturen kan begrense vår forståelse av sentrumspartiene og den miljøpolitiske debatten i Stortinget i perioden. Videre utforskes om slike inndelinger er hensiktsmessige for det snaue tiåret denne oppgaven studerer. I litteraturen har Venstre blitt holdt frem som det tydeligste miljøpartiet i sentrum av norsk politikk. I stortingssakene omtalt i oppgaven, var det imidlertid Kristelig Folkeparti og spesielt Senterpartiet som fremstod som de miljø- og ressurspolitiske fanebærerne. For Venstres del skyldtes dette i stor grad at partiets nedgang i representasjon ga begrensede muligheter til å prege stortingssakene. Miljøpolitikken partiene utviklet, ble til i møte mellom nye strømninger og eksisterende standpunkt og verdigrunnlag. I tillegg ble sentrumspartiene gjennom hele perioden utfordret av endrede politiske forutsetninger og endrede konstellasjoner på Stortinget. Oppgaven drøfter hvordan og i hvilken grad partiene integrerte den nye miljøpolitikken i sin eksisterende politikk, samt hvordan forholdet til andre partier, spesielt forholdet til Høyre, kan ha påvirket posisjonene.