Trusler mot det parlamentariske demokratiet? Høyre, Venstre og Arbeiderpartiets syn på Quisling- saken i 1932

Abstract

Oppgaven tar for seg Quisling-saken i 1932. Quisling satt som forsvarsminister i Bondepartiets regjering, og advarte samfunnet mot en revolusjonær fare fra Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti i Stortingets trontaledebatt den 7. april. Forsvarsministeren hevdet at han hadde dokumenter fra Generalstabens Efterretningskontor som kunne bevise at partiene bedrev landsforræderi. Det ble straks nedsatt en spesialkomité som skulle undersøke Quisling sine påstander. Medlemmene i spesialkomitéen bestod av to representanter fra hvert av følgende partier: Høyre, Bondepartiet, Venstre og Arbeiderpartiet. Oppgaven undersøker Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre, samt presseorganene Arbeiderbladet, Aftenposten og Dagbladet sitt syn på en potensiell trussel mot det parlamentariske systemet med utgangspunkt i Quisling-saken. I tillegg undersøker oppgaven partiene og presseorganene sitt syn på utfallet av saken. I Stortinget konkluderte Høyre og Venstre med at Arbeiderpartiet var et revolusjonært parti, så lenge de holdt fast ved sitt prinsipprogram fra 1930. De borgerlige partiene var usikre på hva Arbeiderpartiet kunne finne på dersom de oppnådde flertall på Stortinget. Høyre trodde også at Arbeiderpartiet kunne ta i bruk ulovlige midler dersom de ikke oppnådde makten på parlamentarisk vis, mens Venstre mente at det ikke fantes noen overhengende revolusjonsfare. Arbeiderpartiet på den andre siden mente at Quisling kunne utgjøre en trussel, dersom han fikk støtte av de borgerlige partiene. Arbeiderpartiet oppfattet saken som politisk styrt. Aftenposten mente at Arbeiderpartiet fremstilte seg som mer uskyldig i Quisling-saken enn det partiet i virkeligheten var. Dagbladet mente at det fantes potensielle trusler fra både høyre- og venstresiden, men at det ikke fantes noen akutt revolusjonstrussel. Mens Arbeiderbladet mente at Quisling og hans krets utgjorde en trussel.