Kraftkampen - En casestudie av elektrifiseringen av Utsirahøyden

Abstract

Nasjonal klimapolitikk blir til tider sett på som en forhandling mellom mer eller mindre klimavennlige partier. Forut for dette er det ofte en lang politikkutvikling preget av organisasjoner og institusjoner innenfor et politikkområde. Et politikkområdets strukturelle og institusjonelle karakter har må å si hvorfor en type policy eller politikk blir valgt over andre. Denne studien vil undersøke hvordan nasjonal klimapolitikk utvikles basert på Elin Boasson (2015) «National climate policy: A multi-field approach». Dette flerfelts-rammeverket baserer antar at politikkutvikling skjer innenfor sosiale systemer, eller det andre forskere har kalt segmenter (Egeberg, Olsen og Sæthren 1978), policy monopol (Baumgartner og Jones 1993), institusjonelle sfærer (Olsen 2007), eller «strategic action fields» (Fligstein og McAdam 2012). Studien bruker elektrifiseringen av Utsirahøyden som case for å forklare hvordan elektrifisering som klimatiltak har forandret seg i petroleumssektoren. Elektrifisering gikk fra å være preget av en indirekte statlig styring basert på økonomiske virkemidler, til er direkte statlig krav til utbygging av oljefelt på området. Denne studien finner belegg for at Boassons flerfelts-rammeverk kan forklare elektrifiseringen av Utsirahøyden. Petroleumssektoren var segmentert, men klarte ikke å samarbeide internt om en felles områdeløsning. Resultatet var en inkonsistent koordinering som gjorde oljeselskapene delvis ble tvunget til å gjøre sine plattformer mottakelig for kraft fra land, samtidig som de ikke fant en felles områdeløsning lønnsom. Institusjonelt ble selskapene drevet av en markedslogikk som gjorde dem mer tilbøyelige for å satse på sine egne felt, enn et samarbeid som kunne ha vært samfunnsøkonomisk lønnsomt. Fordi Solberg-regjeringen var i mindretall og politikkfeltet var preget av høy politisering kunne stortingsopposisjonen overkjøre regjeringen og pålegge oljeselskapene områdeelektrifisering. Oljeselskapenes halveise investering i områdeelektrifisering gjorde det vanskeligere å motsette seg et slikt krav. Denne studien har implikasjoner for segmenteringslitteraturen og kritiserer Boassons forståelse av segmentering. Tradisjonelt segmenterte felt som petroleumssektoren kan være preget av mye større inkonsistens i utviklingen av politikk enn det har vært antatt. Særlig gjelder dette samarbeid mellom flere oljeselskaper og oljefelt.