| dc.description.abstract | Hatkriminalitet er et relativt nytt begrep i Norge, og for mange er det uklart hva begrepet faktisk innebærer. De siste 15 årene har innsatsen mot hatkriminalitet økt i Norge, både innenfor feltet for politikk, jus og media, med et særlig fokus de seneste årene. Et nytt fagfelt for politiet utfordrer politiets kunnskapsflate og praksiser. På bakgrunn av dette, skal denne studien undersøke politiets kunnskaper om og erfaringer med hatkriminalitet i møte med det daglige politiarbeidet. I tillegg vil det informantene forteller gi innsikt i etatens tiltak for kunnskapsutvikling, iverksatt for å øke kunnskapen om et nytt og prioritert kriminalitetsområde. Med en rekke politiske føringer og prioriteringer, samt den økende innsatsen mot hatkriminalitet de siste årene, forutsettes det at politiet har god kunnskap om hatkriminalitet. Politidirektoratet har fokus på kunnskapsutvikling og kunnskapsheving i politiets arbeid med hatkriminalitet, blant annet gjennom opplæring i riktig registrering av anmeldelser, slik at den enkelte polititjenesteperson over hele landet er i stand til å gjenkjenne hatkriminalitet. Da studiens utgangspunkt er politigeneralisters og politispesialisters beretninger om politiets arbeid med og kunnskaper om hatkriminalitet, er det teoretiske grunnlaget for analyse av empirien perspektiver på politiets rolle, kunnskap og profesjonalisering i politiet. Empirien består i hovedsak av ni intervjuer med politipersoner fra Oslo og Vest politidistrikt. Intervjuutvalget består av generalister og spesialister; både ordinære politipersoner og politipersoner som jobber til daglig med hatkriminalitetsproblematikk. Empirien omfatter på denne måten politipersoners generelle og spesielle kunnskaper om og arbeid med hatkriminalitet. Studien viser at det er et behov for opplæring og kunnskapsheving gjennom yrkespraksis, da politipersonene får begrenset kunnskap om hatkriminalitet gjennom politiutdanningen. Analysen viser en rekke tiltak som er iverksatt for kunnskapsheving og læring om hatkriminalitet, og at det finnes potensial for en videre kunnskapsheving og læring. Tiltakene som er iverksatt for kunnskapsutvikling og læringsprosesser viser seg å være både kollektive og individuelle, så vel som nasjonale samt distriktvise. Behovet for økt kunnskap om hatkriminalitet vektes ulikt av politigeneralistene, og presenterer en spenning i informantene, mellom tradisjonelt og standardisert profesjonelt politiarbeid. Til tross for ulik vekting av kunnskapstyper, blir det klart at god kunnskap om hatkriminalitet viktig i politiets tillitsskapende og mørketallsavdekkende arbeid. Studien viser imidlertid at deler av opplæringen i yrkespraksis forutsetter at politidistriktet har tilgang på ekspertkunnskap, og i forlengelse av dette, har dannelsen av distriktvise spesialister bidratt til en utvikling av generalistkunnskapen innad i distriktet. Dette er interessant, ettersom vi er inne i en tid med reformskifte hvor systematisk styrking av kompetanse, kunnskap og læring i politiet fremheves. Det blir klart at organiseringen av spesialistmiljøet i Oslo politidistrikt kan forstås i kontrast til Nærpolitireformens målsettinger om et likere politi og organisering av likere kvalitet i politiets oppgaveløsende arbeid på tvers av politidistriktene. Samtidig er denne organiseringen i tråd med reformens målsettinger om kunnskapsutvikling, spesialisering og økt fagkompetanse, og kan stå som en ledestjerne i utviklingen av kompetente fagmiljøer i distriktene, samt som en ledestjerne for et formålstjenlig samspill mellom spesialister og generalister og deling av kunnskap. Med utgangspunkt i de nasjonale og distriktvise iverksettelsene av ulike tiltak, ser vi i sum at politiets hatkriminalitetsarbeid kan forstås profesjonalisert gjennom ulike tiltak for systematisk kunnskapsutvikling samt dannelsen av felles standarder for utøvelsen av politiarbeidet i møte med hatkriminalitetstilfeller. | nob |