| dc.description.abstract | Hovedformålet med oppgaven er å belyse hvordan myndighetens styring av det forebyggende feltet, presentert gjennom handlingsplaner og stortingsmeldinger, fortoner seg i praksis. Med utgangspunkt i Justis- og Beredskapsdepartementets ”Handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme” (2014), tar oppgaven for seg hvordan forebygging av handlingsplanens tematikk foregår i praksis, med særlig fokus på politiets forebyggende arbeid overfor moskeer i Oslo. Empirien for oppgaven består av seks intervjuer, der tre av informantene er operative i politiet, på hver sin politistasjon, mens de andre tre informantene representerer hver sin moské. Studiens teoretiske grunnlag har sitt utgangspunkt i governmentality-tradisjonen, der det i oppgaven har vært sentralt å benytte perspektiver på styringsmentalitet, avstandsstyring og ansvarliggjøringsstrategier. Oppgaven ser i tillegg sett nærmere på samarbeidet mellom politiet og moskeene i lys av samhandlingsteori, rolleteori, sosial kontroll og sosiale mekanismer med hovedfokus på tillit. Funnene indikerer at personlig kjennskap og tilstedeværelse er viktige momenter for å bygge en god relasjon mellom politiet og moskeene. Politiets rolle i moskeene er i første rekke å være informasjonsformidler og en representant for storsamfunnets holdninger og verdier. I tillegg har politiet en opplæringsfunksjon gjennom kompetansehevende tiltak i tråd med ansvarliggjøringsstrategier. Funnene viser at tydelig kommunikasjon sammen med politipersonenes evne til å fremvise kulturforståelse, kulturydmykhet og samtidig som de evner å være gode forbilder, bygger tillit og bidrar til å skape handlingsrom for forebyggende arbeid. Moskeenes rolle i det forebyggende arbeidet er å være en forebyggingsaktør i forlengelsen sin posisjon som et sosialt knutepunkt i muslimers liv. For politiet blir moskeene således et egnet sted for å møte de befolkningsgruppene man ønsker å nå ut til med sitt informasjons- og kontaktarbeid. Slik sett styrer politiet sitt påvirkningsarbeid i tråd med ansvarliggjøringsstrategier i det forebyggende arbeidet. I tillegg har moskeene en kontrollfunksjon overfor sine medlemmer med påvirkningsmuligheter gjennom sin religiøse forankring, der imamen har en sentral rolle som ses i sammenheng med perspektiver på avstandsstyring. Funnene viser også at det forebyggende arbeidet i større grad tillegges moskeens ledelse framfor imamen. Imamen har sin største styrke i arbeidet med foreldrenes rolle i ungdommenes liv, og blir av både politiet og moskeene ansett som en viktig aktør og et ledd i det forebyggende arbeidet rettet mot ungdom. Videre indikerer funnene at samarbeidsforumene i bydelene anses som et informasjonsdelingsforum for sentrale aktører, framfor et forum for samarbeid, temasamtaler og diskusjonsmuligheter. Livsynsdialogen som handlingsplanen legger opp til, blir ifølge mine funn, i liten grad gjennomført i praksis. Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme anses av informantene som ytterste konsekvens av en kriminalitetskarriere. Framfor spesifikke tiltak mot radikalisering og ekstremisme behandles årsaker til kriminalitet i lys av tradisjonelt forebyggende politiarbeid og sosialforebyggende tiltak med sikte på inkludering. Årsaker til radikalisering og ekstremisme, beskrives som konsekvenser av utenforskap og ungdomsproblematikk. Funnene knyttet til håndtering av bekymring for radikalisering beskrives i oppgaven som en tretrinns ”håndteringstrapp”. Problemorientert politiarbeid (POP) med individfokus og lokalorientert politiarbeid (nærpolitimodellen) med koordinerende samarbeid mellom aktuelle samfunnsaktører, deriblant moskeene, står sentralt i de to første trinnene. I tredje trinn anses bekymringen for alvorlig og overleveres til PST. Antakelser om moskeene som en risikoindikator i seg selv avvises av moskeinformantene. En viktig motivasjon for oppgaven er å undersøke forebyggingsstrategier som legger opp til samarbeid mellom ulike samfunnsaktører. I lys av innsamlet empiri, konkluderes det med at myndighetenes styring av det forebyggende arbeidet ikke fører fram til de som utfører arbeidet i praksis, dersom hensikten er at ansvarliggjøringsstrategier skal gjennomføres i alle ledd. Moskeinformantene savner tilstedeværelse og anerkjennelse fra myndighetenes side gjennom innlemmelse i strategier for forebygging av blant annet radikalisering og voldelig ekstremisme, uten at dette fører til ytterligere kontroll av moskeenes arbeid. | nob |