Politiets utlevering av opplysninger - En rettssosiologisk studie av begrensninger ved politiets taushetsplikt

Abstract

Denne masteravhandlingen er en analytisk drøfting av begrensninger ved politiets taushetsplikt. Disse begrensningene reguleres i Lov om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterloven) av 28.mai 2010. Politiregisterloven erstattet Lov om strafferegistrering (strafferegistreringsloven) fra 11.juni 1971. Et hovedargument for prosjektet er at det er svært få samfunnsvitenskapelige studier som har forsket på politiets taushetsplikt med utgangspunkt i den nye politiregisterloven. Et sentralt grunnpremiss for oppgaven er borgernes rett til privatliv og kontroll over opplysninger om seg selv på den ene siden, og statsmaktens plikt til å ivareta sikkerheten og beskytte mot kriminalitet på den andre. Jeg stiller her spørsmålet om hvilke avveininger mellom frihet og sikkerhet som ligger til grunn for politiets utlevering av opplysninger, samt hvordan disse hensynene er begrunnet og forstått. For å få en innsikt i dette har jeg foretatt en kvalitativ innholdsanalyse av de skriftlige lovforarbeidene til politiregisterloven, med særlig vekt på NOU 2003: 21 Kriminalitetsbekjempelse og personvern. Empirien belyses med utgangspunkt i frihet, herunder retten til privatliv og personvernteori, samt sikkerhet i risikosamfunnet og politiets antatte regelskeptisisme. Det er «begrensninger i taushetsplikten» i politiregisterlovens kapittel 6 og «vandelskontroll og attester» i politiregisterlovens kapittel 7 som står i fokus. Studien består av to analysekapitler der empirien presenteres, tolkes og diskuteres. I første analysekapittel drøfter jeg avveiningene bak politiregisterloven § 34 «Taushetsplikt ved utlevering til allmennheten i straffesak». For å muliggjøre blant annet straffeforfølgningens allmennpreventive virkning og opprettholdelse av den sosiale roen i samfunnet, er det nødvendig at politiet ved gitte vilkår har adgang til å utlevere opplysninger til mediene. Dette betyr samtidig at belastningen for den enkelte ved å bli eksponert for allmennheten samt usikkerheten som kan knytte seg til opplysningene, gis en sekundær betydning. Ved å vise til politiregisterlovens krav om å loggføre politiets behandling og uthenting av informasjon fra de ulike elektroniske registrene, diskuteres også de teoretiske antakelsene om politiets regelskeptisisme. Det fremgår av politiinstruksen § 2-1 annet ledd at forebygging skal være politiets hovedstrategi (Politiinstruksen 1990). Avveiningene bak politiregisterloven § 27 «Taushetsplikt ved avvergende og forebyggende virksomhet» konstaterer samtidig at politiet må vurdere om andre virkemidler kan benyttes for å forebygge en uønsket handling. For politiets mulighet til å utlevere opplysninger, er betydningen av hvem som er mottaker og hva som vil være den antatte konsekvensen sentral. Jeg reflekterer også over politiets optimale handlingsrom, som ses i sammenheng med det legalistiske og autonome perspektivet på politirollen. Det andre analysekapittelet handler om vandelskontroller, som er et særskilt unntak fra politiets taushetsplikt. Her legger jeg blant annet vekt på og drøfter rundt det som synes å være en utvidet bruk av politiattester. Jeg spør til slutt om det i lys av politiregisterutvalgets refleksjoner er mulig å se praksisen med vandelskontroller som en type institusjonalisert risikomentalitet. I avveiningene og diskusjonene om frihet og sikkerhet fremgår det at personvernet ivaretas på ulike måter og kan betraktes gjennom ulike perspektiver. Blikket løftes derfor avslutningsvis over på Datatilsynets anbefaling om å opprette en personvernkommisjon for justissektoren.