| dc.description.abstract | Oppgaven belyser myndighetsinstitusjonen i Norge i første halvdel av 1800-tallet. Sær-lig har målet vært å avdekke hvordan begrepet myndighet ble forstått i samtiden og hva som førte til at Lov om større Myndighed for ugifte Fruentimmere ble vedtatt i 1845. Inngangen har vært en undersøkelse på fire nivåer; det formelle juridiske rammeverket, den juridiske kom-mentarlitteraturen, forvaltningens behandling av myndighetssaker og søknadene, eller supplik-kene, om utvidet myndighet og umyndiggjøring. Myndighetslovgivningen forandre seg ikke i min undersøkelsesperiode før loven av 1845, men vedtakelsen av kvinneparagrafene i Hånd-verk- og Handelsloven av 1839 og -42 viser et større fokus på kvinners rettigheter og selvfor-sørgelse. Loven av 1845 var også direkte motivert av disse hensyn da lovproposisjonen aner-kjente at den foreliggende kjønnsforskjellen ikke var godt nok begrunnet, og at en større myndighet ville vært hensiktsmessig etter de nye lovene. Likevel avslører også proposisjonen det rådende borgerlige kvinnesyn som førende, både for hva som har vært og det som blir vedtatt. At kvinnesynet ikke forandret seg nevneverdig i undersøkelsesperioden er også tyde-lig gjennom den juridiske kommentarlitteraturen. Fredrik Theodor Hurtigkarl, Anders Sandøe Ørsted og Peter Jonas Collett representerer alle en konservativ holdning til myndighetsinstitu-sjonen på tross av at det skiller 50 år mellom førstnevnte og sistnevntes fødsel. Undersøkelsen av forvaltningspraksis avslører at myndighetssakene ikke utgjorde noen særlig stor del av ar-beidshverdagen hos øvrigheten. Justisdepartementet hadde ansvaret for vedtak i myndighets-søknadene, mens amtmannen hadde ansvaret for umyndighetssakene. I perioden jeg har un-dersøkt var det stor sannsynlighet for å få myndighetssøknaden innvilget. Justisdepartementet konsentrerte vurderingen rundt følgende faktorer: kjønn, alder, innsigelser, lovverk, økono-misk og sosial status, faglig kompetanse, karakterbeskrivelse og begrunnelse for søknaden. At man ikke hadde erklæringer med innsigelser var den faktoren som var mest avgjørende. Men gjennom en individuell behandling av hver sak var det ingen av faktorene som kan sies å være absolutte kriterier, bortsett fra en teoretisk nedre aldersgrense på 21 år. Dessuten hadde man særlig gode sjanser for å få supplikken innvilget dersom man anførte handels- eller næringsin-teresser som begrunnelse. Amtmannen noterte ikke argumenter for sine resolusjoner i umyn-dighetssakene, men henviste som regel til lovens bestemmelse om umyndiggjøring. I visse til-feller trakk han også frem hvilken av de fire årsakene som var lagt til grunn. | nob |