Collagediplomati. Det amerikanske kulturdiplomatiets formidling av amerikansk billedkunst i Norge 1965-1977

Abstract

Denne masteroppgaven handler om motivene bak og mekanismene for det amerikanske kulturdiplomatiets formidling av amerikansk billedkunst i Norge i perioden 1965-1977. Kulturdiplomati er tradisjonelt forstått som statlig kulturformidling rettet mot befolkningen i et annet land. Hovedansvaret for den amerikanske virksomheten på dette feltet i Norge lå hos det statlige kontoret United States Information Service (USIS) Oslo, som samarbeidet tett med ambassaden. Dets kunstformidling var nært knyttet til utenrikspolitiske mål og interesser. Et overordnet motiv for virksomheten var at det skulle kunne bidra til å endre misoppfatninger av USA og holde Norge i NATO-alliansen under den kalde krigen. I tillegg til kunsttiltak staten selv initierte, inngikk kulturdiplomater ulike former for samarbeid om kunstformidling. Den samlede statlige virksomheten var dermed et resultat av prosesser der også private aktører spilte mer og mindre viktige roller. Av dette undersøker oppgaven hovedsakelig det statlige samarbeidet med de private museumsinsitusjonene Smithsonian Institution og Museum of Modern Art, som begge var sentrale for amerikansk utstillingsvirksomhet internasjonalt i perioden. Oppgaven viser at motivene for kunstformidlingen staten var involvert i, varierte ut fra aktørbalansen i organiseringen som lå bak; hvilke roller de ulike aktørene spilte i hvert enkelt tiltak. Den synliggjør også at det statlige feltet av aktører var fragmentert, slik at heller ikke den statlige motivasjonen alltid var helt entydig. I tillegg påvirket økonomiske og geografiske prioriteringer hvilke statlige kunsttiltak som fant veien til Norge. Jeg argumenterer derfor for at forklaringen på at amerikanske myndigheter bidro til at Norge ble eksponert for en viss type kunst, må inkludere prosessene som fikk det til å skje. Oppgaven nyanserer dermed en tendens ved måten det amerikanske kulturdiplomatiet under den kalde krigen tradisjonelt er omtalt av historikere – som en statlig kontrollert kanal for transatlantisk kulturoverføring. Den synliggjør også et behov for videre begrepsutvikling knyttet til statens rolle i kulturdiplomatiske prosesser.