Postoperativt delirium blant ortogeriatriske pasienter

Abstract

Formål: Å finne evidensbaserte tiltak som kan bidra til å identifisere og begrense omfanget av delirium blant eldre med hoftebrudd i spesialisthelsetjenesten på et tidlig tidspunkt. Teoretisk forankring: Eldre med hoftebrudd som blir innlagt i spesialisthelsetjenesten har stor risiko for å utvikle delirium postoperativt. Prognosen er alvorlig. Forskning viser at sykepleiere bruker erfaring og skjønnsmessige vurderinger i å identifisere delirium blant eldre, noe som kan være uheldig for pasienten. Ved å bruke systematiske metoder for å identifisere delirium kan dette bidra til å forebygge, identifisere og redusere omfanget av denne alvorlige tilstanden. Hvordan systematiske metoder skal innføres i klinisk praksis er omdiskutert. Implementeringen er avhengig av kunnskapsnivået på det som skal innføres, undervisning og opplæring i bruk av screeningsverktøy, identifisering av barrierer, overvåking, evaluering og vedlikehold av den nye kunnskapen som er innført er viktige tiltak som påvirker implementeringsprosessen. Tiltakene blir diskutert i lys av Grahams’ modell ‘Knowledge to Action’. Metode: Systematisk litteratursøk utført januar 2017. Resultater: En systematisk identifisering av delirium er avgjørende for å fange opp både den hypoaktive og hyperaktive formen for delirium. Ulike faktorer både på organisasjonsnivå og individnivå påvirker hvordan man lykkes i innføringen av de aktuelle systematiske metodene Støtte fra sykepleiere, ulike undervisningsmetoder i kombinasjon med andre implementeringstiltak, og synliggjøring av hvorfor det er viktig å screene eldre for delirium sees som sentrale elementer for å fremme implementeringen. Konklusjon: Systematisk screening bidrar til å identifisere delirium blant eldre hofteopererte pasienter på et tidlig tidspunkt, og er et avgjørende virkemiddel for å håndtere denne tilstanden hos pasienter ved en sengepost i spesialisthelsetjenesten. Å implementere rutinemessig screening av delirium krever grundig forberedelser, tilstedeværelse under selve innføringen av verktøyet og ikke minst god tid til oppfølging i etterkant av implementeringen.

Purpose: To find evidence-based measures help identifying and reducing the extent of post-operative delirium among elderly people with hip fractures at an early stage. Literature Review: Elderly patients admitted to hospital with hip fractures are at high risk of developing postoperative delirium, which in turn is associated with poor outcomes. Nurses tend to use their personal evaluation and experience in recognizing delirium in elderly patients, resulting in underdiagnosing of patients. Systematic delirium assessment methods are necessary to be able to prevent, identify and reduce the severity of this serious condition. How to implement these systematic methods into clinical practice is disputed. Successful implementation relies on the use of multiple components as education and training in the use of assessment tools, identification of barriers, surveillances and evaluation and maintenance of the methods introduced. These measures are discussed according to Grahams’ model “Knowledge to Action”. Method: Literature review based on a systematic search in January 2017. Results: A systematical assessment of delirium is crucial in the identification of both hyperactive and hypoactive delirium. Several factors are proven to affect the implementation of these systematical methods both on an individual and organizational level. Support from nurses, various educational methods combined with other implementation strategies, and visualization of the importance of identifying delirium in elderly patients seem to be key measures in promoting implementations. Conclusion: The use of systematic assessment tools contributes to early identification of delirium among surgically hip fracture patients and is decisive during patients’ hospital stay. The implementation of delirium screening practice requires thorough preparation, attendance during actual introduction of the assessment tool, and long-term follow-up of implementation.