Abstract
Oppgaven har undersøkt den retoriske taleskrivningsdiskursen, med et spesielt fokus på hvordan taleskriveren skaper talens karakter på vegne av en annen. Med et deskriptivt og eksplorativt utgangspunkt er det intervjuet tre taleskrivere ved tre ulike departement og analysert til sammen ni taler. Ved å redegjøre for hvordan taleskrivernes tanker og arbeid med taleskrivningspraksisen samsvarer med den foreliggende taleskrivningsteorien har oppgaven ved å ta utgangspunkt i en del av det som er retorikkens kjerne, nemlig utens og docens, forsøkt å si noe om forholdet mellom de to. Tidligere undersøkelser har vist at taleskrivere ved norske departementer i økende grad er opptatt av at taleren skal «være seg selv». Denne oppgaven bygger videre på det utgangspunktet og forsøker å se nærmere på hva man innenfor taleskrivningsdiskursen legger i å være seg selv, og i hvilken grad man kan være seg selv på vegne av andre. I diskusjon med taleskrivernes redegjørelser og teoretiske perspektiver argumenteres det for at autentisitet og tanken om en «indre kjerne» hos taleren begge er retoriske konstruksjoner. Det å «være seg selv» kan dermed sies å være misvisende terminologi for noe som i mye større grad handler om et bestemt stilistisk uttrykk som fremmer en illusjon av intimitet og personlig fremtoning. Derfor argumenterer oppgaven for at en konstitutiv tilnærming til taleskrivningsdiskursen, ikke bare vil vende bort fra en subjektsorientert- og mot en karakterorientert retning, men at det vil gi taleskriveren (og den retoriske forskeren) større frihet. Å forstå talen som en biografisk tekst og snakke om hvordan taleskriveren skal «skrive passende», «fange talerens unike stemme», «personlighet» eller «indre kjerne» er i praksis begrensende. Med utgangspunkt i et postmoderne syn argumenterer oppgaven for at det i talen finnes rom for en tredje stemme som ikke eksisterer forut for-, men kun skapes og virkeliggjøres i tekst. Det betyr imidlertid ikke at tidligere taleskrivningsteorier er irrelevante. Ved å implementere et karakterorientert syn kan de ulike forståelsene av taleskrivning forstås som et korpus av samlet kunnskap fremfor å være gjensidig utelukkende.