Usikkerhetens øvre og nedre grenser: Tolkning av maksimums- og minimumsestimater i klimakommunikasjon

Abstract

Bakgrunn: Usikkerhetsintervaller hvor både minimums- og maksimumsverdier er oppgitt (tosidige intervaller) skiller seg fra de hvor bare en verdi oppgis (ensidige intervaller) på flere måter. Brede tosidige intervaller oppfattes oftere mindre informative enn det smale intervaller gjør. Videre tyder tidligere forskning på at det om man velger å fokusere på et minimumsestimat eller et maksimumsestimat har mye å si for hvordan estimatet vurderes. Mens minimumsestimater indikerer en økende verdi, signaliserer maksimumsestimater synkende verdier. Ensidige intervaller fungerer dermed som referansepunkter som bærer med seg pragmatiske implikasjoner som påvirker mottakeren av informasjonen. Mål: Målet med denne oppgaven var å undersøke hvordan folk oppfatter ulike usikre estimater om klimaforskning, spesifikt om det er noen forskjell mellom hvordan folk oppfatter minimums- og maksimumsestimater. Metode: Tre ulike eksperimenter ble gjennomført for å undersøke denne forskjellen, der studie 2 var en replikasjon av studie 1, og studie 3 var en oppfølgende studie som skulle teste de teoretiske forklaringene til effektene observert i studie 1 og 2. Resultater: Resultatene indikerer at det er en asymmetri mellom hvordan folk oppfatter minimum- og maksimumsestimater. Hovedfunnet i denne studien var at mottakeren av informasjonen tror formidleren har et bredt intervall (for eksempel ”450 – 559” km) i tankene der han først formidler et maksimumsestimat, og et smalt intervall (for eksempel ”185 – 450” km) i tankene der han først formidler et minimumsestimat. I motsetning vil det i andre domener (vindkraft, lesehastighet, tid og kostnad) virke motsatt – mottakeren tror formidleren har et bredt intervall i tankene der han først formidlet et minimumsestimat, og et smalt intervall i tankene der han først formidlet et maksimumsestimat. Videre vil minimumsestimater i formidling av klimaforskning oppfattes som mer bekymringsverdige og gi større grunn til å tro framtidens klimaendringer vil bli verre enn forventet. I tillegg vil formidleren av klimaforskningen ansees som mer kunnskapsrik (studie 2). Dette er i tråd med tidligere forskning på ensidige intervaller. Konklusjon: Resultatene fra de tre rapporterte studiene i denne oppgaven kan bidra til økt forståelse av hvordan folk oppfatter usikre estimater om klimaforskning. Resultatene indikerer at en formidler bør tilrettelegge sine måter å ordlegge seg på etter kontekst og hva han selv ønsker å formidle.