Systematisk diskriminering av barn - norsk asylpolitikk overfor enslige mindreårige asylsøkere 1988 – 2011

Abstract

Hvordan har Norge tatt i mot enslige mindreårige som har kommet til Norge som individuelle asylsøkere i perioden 1988 – 2011? Utover 1980- tallet begynte det å komme et betydelig antall enslige mindreårige til Norge som asylsøkere. Mange av disse unge asylsøkerne har slitt med ulike psykiske problemer på grunn av sin fortid, men også fordi de har vært separert fra sine foreldre og familie og har befunnet seg i et fremmed land. Omsorgstilbudet enslige mindreårige asylsøkere har fått viser at Norge har forskjellsbehandlet disse i forhold til norske barn. Dette gjaldt hele perioden, men det har også vært brudd i politikken, særlig i 2007 da enslige mindreårige asylsøkere under 15 år fikk et tilbud som lignet på det norske barn uten forsørgerpersoner fikk. Alle norske regjeringer har stått i dilemmaet mellom å følge barnekonvensjonen og ta hensyn til barnets beste, og på den andre siden ta innvandringsregulerende hensyn og spare penger. Økonomi og innvandringsregulerende hensyn har blitt tillagt størst vekt av de regjeringene som har styrt asylpolitikken i tidsrommet 1988 – 2011. Dette har ført til en diskriminering og brudd på FNs barnekonvensjon. Staten opererte i et parallellsystem innenfor omsorg, der den store majoriteten av enslige mindreårige asylsøkere fikk et omsorgstilbud under UDI og ulike asylmottak.