Til krig for FN Den norske deltakelsen i den militære intervensjonen i Libya i 2011

Abstract

Etter den kalde krigens slutt endret både internasjonal og norsk sikkerhetspolitikk seg. Nye NATO fokuserte på konflikter utenfor Europa, og Norge støttet opp om dette. Politisk satset Norge enda større på engasjementspolitikken, noe som innbefattet både fredsarbeid, bistandsarbeid, og støtte til FN. Også forsvaret ble en integrert del av engasjementspolitikken. Norske militære bidrag ble sendt til en rekke forskjellige land. Da norske styrker bidro i militære operasjoner var de sjeldent blant de offensive. Utover 90-tallet endret dette seg, og med deltakelsen i Afghanistan fra 2001 slapp norske kampfly de første bombene siden andre verdenskrig. Det norske forsvaret gikk gjennom en omleggingsprosess, der det ble satset på å utvikle kapasiteter som var ettertraktet i internasjonale operasjoner. I februar 2011 startet et opprør i Libya. Myndighetene i landet slo hardt ned på protestantene og det utviklet seg til en borgerkrig. 17. mars vedtok FN resolusjon 1973 som innførte flyforbudssone og oppfordret til en militær aksjon for å beskytte sivile i Libya. Fram til da hadde den norske regjeringen vært advarende mot en militær aksjon i Libya. Likevel bestemte den i rekordfart at Norge skulle bidra i den internasjonale operasjonen med seks kampfly. Å støtte opp om FNs Sikkerhetsråd sine vedtak er i tråd med norsk utenrikspolitikk, men bidraget var uvanlig offensivt. Hvorfor valgte den norske regjeringen å bidra i den militære operasjonen, og hvorfor så offensivt? Norge, og den norske regjeringen, hadde vært aktive pådriver for at prinsippet om å beskytte sivile skulle være en oppgave for FN, og hadde sterke interesser og ønsker om en FN-ledet verden. Det betydde ikke bare å støtte FNs resolusjoner, men også å følge de opp i praksis.