Sluttføringen av normaliseringen mellom USA og Kina: Hvorfor var det såpass utfordrende for de to landene å etablere diplomatiske forbindelser i 1979, og hvor utslagsgivende var USAs president Jimmy Carter for utfallet av forhandlingene?

Abstract

Masteroppgaven omhandler sluttføringen av normaliseringen under Carter administrasjonen mellom 1977 og 1979. Formålet med oppgaven er å studere håndteringen av kinapolitikken til Carter, samt undersøke de utfordringene som administrasjonen måtte løse for å fullføre normaliseringen. Det var ikke bare kineserne som det måtte forhandles med, men også den amerikanske kongressen. I tillegg eksisterte det en splittende rivalisering blant Carters nærmeste rådgivere. Fra perspektivet til den kommunistiske Folkerepublikkenes nye ledelse var den største hindringen mellom Beijing og Washington den omstridte statusen til Taiwan. For kommunistpartiets var Taiwan en opprørsk provins som tilhørte moderlandet, mens den offisielle holdningen i Washington mellom 1949 til 1979 innebåret anerkjennelse av Republikken Kina på Taiwan som selv hevdet myndighet over det kinesiske fastlandet. Normaliseringsprosessen mellom de respektive ledelsene viste seg å bevege seg i forskjellige retninger og under forskjellige drivkrefter. I mitt søk etter å forstå hvilken rolle Carter hadde for normaliseringen, åpenbarte det seg at prosessen egentlig ble skjøvet i mål av to aktører; Carters sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski som jeg behandler i omfattende grad i oppgaven, og Folkerepublikkens daværende visestatsminister Deng Xiaoping som jeg omtaler ved behov. Oppgaven viser dermed antydninger til graden av påvirkningskraft som presidentens rådgivere indirekte kan utøve ved utenrikspolitiske beslutninger.