Kampen for universelle helserettigheter. Sykeforsikringen og arbeiderbevegelsen: 1885-1925

Abstract

Arbeidernes sykeforsikring ble vedtatt i 1909 for å sikre den voksende arbeiderklassen økonomisk tilgang til nødvendig medisinsk behandling ved sykdom og sykepenger som følge av tapt inntekt. Arbeidet med loven ble påbegynt av Arbeiderkommisjonen som ble nedsatt av Johan Sverdrups regjering etter anmodning fra Kong Oscar II. Utformingen av sykeforsikringen bar preg av å være en hjelpeordning for arbeidere, utviklet av de borgerlige partiene. Den ble drevet frem i Venstres solidaritetsånd, men også av frykt for opprørske tilstander, og støttet av reformeringen av helsevesenet og fremskrittene i medisinfaget. En kunne forvente at arbeiderbevegelsens ville bifalle forsikringen. I stedet utformet Det Norske Arbeiderparti (DNA) et krav om universelle helserettigheter i slagordet «sygepleien i beskatningen», fordi sykeforsikringen bygget på ideen om et klassesamfunn. Motstanden mot forsikringen ble delvis drevet frem av DNAs ideologi, delvis som en reaksjon på forarbeidene til loven. Etter iverksettelsen av loven i 1911 fortsatte kritikken av forsikringsprinsippet. DNA forsøkte å innføre universelle helserettigheter i kommunene og å vinne gehør for sitt krav. Denne motstanden varte frem til 1925, da arbeiderbevegelsen forsvarte forsikringen mot de borgerlige partienes innskrenkninger. Etter iverksettelsen av sykeforsikringen i 1911 utviklet DNA imidlertid en todelt helsepolitisk strategi. DNA forsøkte både å vinne frem med kravet om «sygepleien i beskatningen» og støttet samtidig utbyggingen av sykeforsikringen. Denne todelingen fortsatte også etter at de radikale sosialistene fikk makten i DNA i 1918, og som også vedtok utbygging av sykeforsikringen på DNAs partiprogram fra 1925. Dette stod i sterk kontrast til de radikale sosialistenes tidligere uttalelser om å legge ned forsikringsvesenet og deres motstand mot Venstresosialismen. Bakgrunnen for strategien må sees i sammenheng med virkningen av loven, det var kommet «viss sympati for den måte å ordne disse spørsmål på», som Sverre Støstad i Norges Kommunistiske Parti formulerte det i 1925. Historien om arbeiderbevegelsen og sykeforsikringen viser at sosiale reformer kan møte sterk motstand fra de den er ment å hjelpe, og at forarbeidet til en lov kan skape prinsipiell motstand mot en reform som kan overskygge lovens virkning. I sykeforsikringens tilfelle bidro sykeforsikringen først mot sin hensikt til en større avstand mellom arbeiderbevegelsen og de borgerlige partiene. Etter iverksettelsen av loven i 1911 bidro imidlertid virkningen av loven til å dempe partiledelsens motstand. Dette tydet på at arbeiderbevegelsen satte pragmatiske hensyn over ideologiske i helsepolitikken, og pekte frem mot DNAs pragmatiske sosialisme som kom flere år senere.