| dc.description.abstract | Sammendrag Denne masteroppgaven bygger på et seks måneders feltarbeid i Norge og Sverige, hovedsakelig i Oslo. Jeg har utforsket menneske-dyr-relasjoner ved å se på organiserte hundebesøk som kan forstås som besøksvenner med hund. For å studere hvordan dyreassisterte intervensjoner (DAI) kan prege menneskers velvære positivt på det empiriske plan, har jeg utført deltagende observasjon under DAI-møter. De sentrale aktørene i disse samlingene var handleren (hundeføreren), brukeren (mottakeren av DAI) og DAI-hunden. DAI var i 2011 en relativt ny terapitype og aktivitet i Norge, men konseptet «hunden er menneskets beste venn» er godt kjent. I oppgaven utforsker jeg hva det er med hundene, og hvordan vi kan ha positive relasjoner med dem. DAI-handlerne besto av frivillige mennesker som ga av sin tid for å glede andre. De var opptatt av hunder, og ønsket å gi andre mennesker mulighet til samvær og kontakt med hunder. Under feltarbeidet så jeg hvordan relasjoner var under endring blant annet gjennom ekvipasjens hundetrening og praksisbesøk. Med en tilnærming til datamaterialet ut i fra aktør-nettverk teori og medisinsk antropologi kommer det frem at hunden var en aktør, følgesvenn, kontaktskaper og gledesspreder. Utfordringer omkring hygiene har blitt utforsket, og viste interessante spenninger mellom forståelsen av menneske-dyr dikotomien. Med empirien ønsker jeg å gi et beskjedent bidrag til dekonstruksjon av forestillinger som ikke tar inn over seg sammenhengene mellom mennesker og dyr. Gjennom empirien illustrerer jeg samspillet mellom bruker og hund under DAI-besøkene. Samskapingen gjorde noe med menneskene, de fikk økt velvære som kan bidra til bedre helse. Informanter pekte på at DAI kunne bidra til å fylle sykehjemsbeboeres behov for aktivitet, og mente videre at forskjellen mellom DAI-besøk og besøkstjenester med mennesker var at DAI-besøk ga mulighet for mer fysisk nærkontakt. | nob |