Abstract
En ansvarsforsikring skal som et utgangspunkt dekke det erstatningsansvar sikrede pådrar seg i forbindelse med den yrkesutøvelse som framgår av forsikringsbeviset. Selskapet har imidlertid ikke interesse av å påta seg en hver risiko som er forbundet med sikredes virksomhet, og selskapet begrenser derfor sitt ansvar gjennom klausuler som avgrenser mot nærmere bestemte skadehendelser. Et eksempel på en slik klausul er den såkalte varetektsklausulen. Varetektsklausulen har ikke en standardisert utforming blant forsikringsselskapene, men hovedinnholdet er at klausulen unntar for skade på ting som tilhører en annen, men hvor sikrede eller noen på sikredes vegne har mottatt tingen for «salg, utleie, fremvisning, demonstrasjon eller bruk, leie, leasing, lån, flytting eller oppbevaring». Oppgaven illustrerer de faktiske og rettslige problemstillinger som er forbundet med klausulen, og er en kritisk vurdering av varetektsklausulens berettigelse.