«Du balanserer jo alltid lite grann på knivseggen» En kvalitativ studie av hvordan psykologer opplever å tematisere og vurdere foreldrefungering og bekymring for pasienters barn

Abstract

Ved å undersøke psykologers holdning til og opplevelse av å tematisere foreldrefungering og bekymring, ønsket vi å finne ut hvordan psykologer opplever det å systematisk måtte forholde seg til barn som pårørende, og hvilke implikasjoner dette har for deres kliniske hverdag. Helsepersonelloven ble i 2010 endret slik at helsepersonell er pålagt å identifisere og ivareta pårørende barns behov for informasjon og oppfølging. Gjennom intervjuer med ni psykologer ved allmennpsykiatriske poliklinikker forsøkte vi å utforske hvordan de opplever å måtte forholde seg til lovendringen. Vi undersøkte om de opplevde at det å tematisere bekymring for barn kan påvirke den terapeutiske relasjonen og om arbeidsvilkårene i poliklinikkene gjør dem i stand til gjøre gode vurderinger. For å analysere intervjuene brukte vi tematisk analyse. Resultatene våre viser at psykologene opplever flere ulike dilemma knyttet til det å kartlegge og tematisere foreldrefungering og eventuell bekymring. De kan frykte at det vil påvirke den terapeutiske relasjonen og de kan streve med å vurdere konsekvensene av handlingene sine, for pasienten, for pasientens barn og for dem selv. Psykologene ønsker å være gode hjelpere, men opplever dilemma knyttet til hvem og hvordan de skal hjelpe. Både de praktiske rammene, og eget ubehag eller det de opplever som ubehag hos pasienter kan gjøre det vanskeligere for dem å være gode hjelpere. Det virker som om psykologene er positive til lovendringen om å ivareta barns behov for informasjon og oppfølging, men de sier også at det ikke nødvendigvis fører til målet om bedre ivaretakelse av barn som pårørende. Ettersom flere undersøkelser viser at lovendringen fra 2010 ikke har ført til de tilsiktede endringene tror vi vår studie bidrar med nyttig kunnskap om psykologers erfaring med å skulle ivareta både pasienter og pasienters barn innenfor rammene av allmennpsykiatriske poliklinikker.

Through investigating psychologists’ attitude towards and experience of bringing up parental functioning and concern for children we wanted to find out how psychologists experience having to systematically relating to children as next of kin and what implications this have for their work day. The Norwegian law of health personnel was changed in 2010 into committing health personnel to identify and attend to children as next of kins need for information and follow-up. By interviewing nine clinical psychologists at polyclinic mental health services for adults, we attempted to explore how they experience having to act according to this change of law. We examined if thematizing concern for children can affect the therapeutic relationship and whether the working conditions can assist them in making good decisions. To analyze the interviews we used thematic analysis. Our results show that the psychologists experience several different dilemmas regarding mapping of children and thematizing parental functioning and possible concern for children. Some fear that it will have an impact on the therapeutic relationship and can struggle with evaluating the consequences of their actions, both for the patient, for the patient’s child and for themselves. The psychologists wish to be good helpers but that this can lead to dilemmas regarding who they should help and how. Both the practical conditions and feeling uncomfortable can prevent this. Some also experience the patient’s distaste can make it more difficult to help. It seems as though the psychologists are positive towards the change of the law to attend to children’s need for information and follow-up, but they also say that it does not necessarily lead to the goal of improving the protection of children as next of kin. Since several studies seem to show that the change of law in 2010 did not lead to the intended changes, we believe our study contributes with useful knowledge about psychologists’ experience having to take care of both the patient and their children within the framework of polyclinic mental health services for adults.