Sakkyndighet i straffesaker: Hvordan vurderer strafferettsjurister arbeid med sakkyndige psykologer versus sakkyndige psykiatere?

Abstract

Når retten ønsker å belyse et tema de ønsker økt kunnskap om, kan de oppnevne sakkyndige. I denne oppgaven er det rollen til de rettspsykiatrisk sakkyndige som skal belyses. I straffesaker vil de to sakkyndiges oppgave typisk være å vurdere tilregnelighet, samt risiko for nye straffbare handlinger. Selv om de sakkyndige kun har en rådgivende rolle, vil de ofte kunne ha stor påvirkning i kraft av sin ekspertrolle. Både psykologspesialister og psykiatere kan være sakkyndige i straffesaker. Fortsatt oppnevnes det flest psykiatere i slike saker, og vanlig praksis er at det alltid skal være en psykiater av de to sakkyndige. I de senere år har likevel antall psykologer som oppnevnes i slike saker økt betraktelig. Det ble gjennomført et semistrukturert intervju med ni strafferettsjurister. Temaet var deres opplevelse av sakkyndige psykologer og psykiatere i straffesaker. Intervjuene ble analysert ved hjelp av kvalitativ metode og tematisk analyse. Analysen resulterte i fire hovedtemaer: Lite erfaringer med psykologer som rettspsykiatrisk sakkyndige, den viktige legekompetansen, den faglig selvsikre psykiateren og psykologen som nyttig tilleggsressurs. Legekompetansen ble opplevd som nyttig, og i mange tilfeller essensiell for å besvare mandatet. Spesielt i saker med problematikk i grenseland mellom fysisk og psykisk helse. Psykiaterne ble ansett som tydelige og selvsikre, og med god kompetanse. Psykologer ble sett på som en som kan gi nyttig tilleggskompetanse i en del tilfeller. Spesielt ved behov for evneutredning, men også i saker hvor tematikk som omsorg, relasjoner og tilknytning kunne belyse saken ytterligere.