Fra likestilt til nytradisjonell. En prosessorientert studie av arbeid-familietilpasninger blant norske foreldre i konkurranseintensive karrierejobber

Abstract

Den «dobbelt likestilte» arbeid-familiemodellen, der foreldre deltar likt i yrkesarbeid og familiearbeid, har høy oppslutning i Norge, og understøttes av velferdsordninger. Generelt blir fordeling av tid til yrkesarbeid og omsorgsarbeid mellom norske mødre og fedre stadig likere. Denne avhandlingen fokuserer imidlertid på ei gruppe foreldre der idealet om likestilt arbeid-familietilpasning utfordres av intensiverte investeringskrav både i jobb og foreldreskap. Datamaterialet består av intervjuer med mødre, fedre og ledere fra advokat- og konsulentbransjen. Avhandlingens hovedtemaer er hvordan konflikten mellom investeringskrav forstås og erfares – og hvorfor foreldre som i utgangspunktet forsøker å praktisere en likestilt to-karrieretilpasning, skifter til det som kan kalles en nytradisjonell tilpasning, der far fortsetter sin karrieresatsing mens mor trapper ned på karrieren og tar hovedansvar på hjemmebane. I forskningen så vel som i offentlig ordskifte debatteres det hvorvidt kjønnsskjeve arbeid-familietilpasninger kan forklares med individuelle preferanser, kjønnsskjeve strukturelle betingelser eller kjønnstradisjonelle kulturelle etterslep. I utgangspunktet kommer alle disse tre forklaringstypene til kort for å forstå overgangen til nytradisjonell tilpasning blant foreldre i dette materialet: De har likestillingsorienterte preferanser, kjønnslik posisjon på arbeidsmarkedet og tilgang til sjenerøse familievennlige velferdsordninger – og de identifiserer seg med «avkjønnede» kulturelle modeller for karriere og foreldreskap. Gjennom å studere overgangen fra likestilt til nytradisjonell tilpasning som prosess, viser imidlertid avhandlingen hvordan bestemte omstendigheter og mekanismer leder til kjønnede preferanser – utløst av kjønnede endringer i strukturell posisjon og understøttet av kjønnede kulturelle etterslep: Kjønnsskjev deling av foreldrepermisjon innebærer at selv likestillingsorienterte foreldre starter foreldreskapet med opptil ett års kjønnstradisjonell arbeidsdeling og at selv karrierededikerte mødre blir den «uerstattelige» på hjemmebane og «erstattelig» på jobb. Mødre gjennomgår også en «mødregjøringsprosess» og svekket posisjon på jobb; en negativ karrierespiral der mening og motivasjon svekkes i takt med opplevelse av utilstrekkelighet og signaler på at en ikke lenger regnes som lovende «A-lagsmedlem». Når mors karrieremuligheter oppfattes som mer usikre, blir hennes videre karrieresatsing mer forhandlingsbar enn fars. At det butter i karrieren bidrar også til å skjerpe mors kritiske blikk på «karrierekontraktens» investeringskrav og belønninger, så vel som på egen foreldrepraksis. I den situasjonen aktiveres to former for kulturelt etterslep: For det første, gir den kulturelle tilgangen til moderskapet som alternativ investeringsarena en verdig og meningsfull retrettmulighet fra fortsatt karrieresatsing. For det andre, aktiveres kjønnede normer som gjør det vanskelig for mødre å gi forrang til jobbinvesteringer på bekostning av barna. Både mødre og fedre artikulerer at det å opprettholde en likestilt to-karrieretilpasning innebærer en intens konflikt mellom investeringskrav i «karrierekontrakten» og deres minimumsstandard for «godt nok» foreldreskap. Når mors og fars jobbposisjon har blitt ulike oppleves imidlertid den nytradisjonelle tilpasningen som den mest attråverdige, moralske og rasjonelle «plan B». I konklusjonen framheves derfor betydningen av å analysere investeringsviljer og prioriteringer i karriere og foreldreskap som dynamiske fenomener. Det er ikke bare nødvendig for å forstå hva som trekker og dytter foreldre i kjønnstradisjonell retning. Det må også ligge til grunn i utvikling av tiltak for å gjøre det lettere å realisere «det doble likestillingsprosjektet» - også i konkurranseintensive karrierejobber.