| dc.description.abstract | Aldersundersøkelsen har vært mye omtalt og som kjent fått mye kritikk siden den ble tatt i bruk i 2013. Stemmene til de mindreårige asylsøkerne har manglet i denne debatten, til tross for at det er dem som må gjennom den omstridte undersøkelsen. Denne oppgaven forsøker å gi stemme til de enslige mindreårige asylsøkerne. Gjennom feltarbeid prøver jeg å finne ut hvordan aldersundersøkelsen påvirker de enslige mindreårige barna, og hvilke konsekvenser dette har for dem. Hensikten med oppgaven er å vise individene bak det generaliserte bildet av enslige mindreårige asylsøkerbarn i Norge. Med teorien til Lund (2001) viser jeg hvordan bevegelsen og observasjonen gjennom det byråkratiske landskapet gjør barna om til fysiske objekter. Gjennom barnas egne stemmer har jeg beskrevet hvordan de opplever å være underordnet norske myndigheter. Med utgangspunkt i Scheper-Hughes & Locks artikkel The Mindful Body (1987) analyserer jeg barnas forhold til sin egen kropp. Jeg belyser hvordan fokuset på barnas alder former og påvirker dem i sosiale sammenhenger. Informantene i feltarbeidet besto hovedsakelig av tilfeldig utvalgte enslige mindreårige asylsøkere, men også tolker, saksbehandlere, mottaksansatte, verger og representanter. Det å kunne snakke med asylbarna før, underveis og etter utførelsen av aldersundersøkelsen gjorde at jeg kunne utforske hvordan barna blir påvirket i de ulike fasene. Barna så på meg som en mulighet til å fortelle om den urettferdigheten og frustrasjonen de har opplevd gjennom asylprosedyren. Jeg ble ansett som en kanal til en verden utenfor, da de ønsket å bli hørt og forstått. Som resultat av feltarbeidet, forsto jeg at de mindreårige søker anerkjennelse og tilhørighet ved ankomst i Norge, men blir i stedet utsatt for nye kritiske blikk. De kjemper for et verdig liv, men havner i en håpløs kamp med norske myndigheter. Informantene forklarte at det skaper en følelse av maktesløshet og ydmykelse i å ikke kunne oppgi ID-dokumenter, og heller ikke vite sin nøyaktige fødselsdato. Dermed blir fokuset på aldersfastsettingen for mange opplevd som en forlenget emosjonell tortur. Det vises også til at prosessen av aldersvurderingen i realiteten blir en utsilingsprosess som inkluderer noen og dytter andre ut. Aldersvurderingen skal i utgangspunktet være objektiv, men ender opp med å produsere tilfeldige resultater som forvirrer og fortviler dem som faller på feil side. | nob |