Direktivforslag for å forbedre kjønnsbalansen i europeiske bedriftsstyrer. En casestudie av et mislykket forsøk på å vedta likestillingspolitikk i EU.

Abstract

I denne oppgaven studeres den politiske prosessen knyttet til et direktivforslag for å forbedre kjønnsbalansen i europeiske bedriftsstyrer. Direktivforslaget ble fremmet av EU-kommisjonen høsten 2012 og har blitt vedtatt i Europaparlamentet, men er stanset i Ministerrådet (Rådet). Problemstillingen som undersøkes i oppgaven er todelt. For det første har jeg sett på hva som karakteriserer den politiske prosessen knyttet til direktivforslaget. For det andre har jeg undersøkt hvorfor direktivet ikke har blitt vedtatt. Materialet som brukes i oppgaven er innhentet gjennom semi-strukturerte intervjuer med aktører som har arbeidet tett opp mot den politiske prosessen. I tillegg har jeg brukt skriftlig materiale fra de ulike EU-institusjonene og nyhetsartikler. Bakgrunnen for oppgaven er en artikkel av Bergqvist, Bjarnegård og Zetterberg (2013) hvor de etterlyser flere studier av mislykkede forsøk på å vedta likestillingspolitikk. De viser til en skjevhet på forskningsfeltet, hvor det er en overvekt av det de betegner som vellykkede caser – altså tilfeller der likestillingspolitiske reformer har blitt vedtatt. Bergqvist m.fl. argumenterer for at en ikke med sikkerhet kan vite hva det er som gjør at noen reformer blir vedtatt, uten å også studere tilfeller der politikk ikke får gjennomslag. Ved å studere et mislykket case kan en forbedre forskningsfeltet ved å frembringe nye forklaringer, nyansere eller bekrefte etablert kunnskap (Bergqvist m.fl., 2013, s. 286) Tidligere forskning om politiske prosesser på likestillingsfeltet i EU vektlegger en kombinasjon av trekk ved den politiske mulighetsstrukturen, aktører i fløyelstriangler og framing for å forklare hvordan likestillingspolitiske saker får gjennomslag i EU. Disse faktorene har også vært sentrale i caset som undersøkes i oppgaven, og har bidratt til å drive den politiske prosessen fremover. Likevel har ikke direktivet blitt vedtatt. Derfor argumenterer jeg for at disse faktorene betraktes som nødvendige, heller enn tilstrekkelige, for at likestillingspolitikk blir vedtatt i EU. Rådet fremstår som den store hindringen for direktivforslaget. I fremtidige studier av suksessfulle case bør en derfor i større grad også undersøke hvilke faktorer som bidrar til at forslag får gjennomslag i Rådet.