Kunnskapsdeling «på tvers». En studie av kunnskapsdeling mellom Sørlandet sykehus HF og kommunene i Agder.

Abstract

Samhandlingsreformen medfører økte krav til samarbeid om kompetanseutvikling mellom sykehus og kommunale helse- og omsorgsorganisasjoner. Informasjons- og kunnskapsutveksling reguleres nå i en egen avtale, som helseforetak og kommuner er pliktige til å inngå som en del av samhandlingsreformen. Målet med studien er å beskrive og forklare hvordan helseforetak og kommuner samarbeider om kunnskapsdeling, og undersøke hva som hindrer og fremmer deltagelse i kunnskapsdelende tiltak. Litteratur om kunnskapsdelende prosesser i offentlig sektor danner studiens teoretiske utgangspunkt. De teoretiske kategoriene taus og eksplisitt kunnskap utnyttes til å beskrive og tolke kunnskapsdelingen. Kunnskapsoverføring mellom helseforetak og kommuner involverer mange organisasjoner, avdelinger og individer fra ulike forvaltningsnivåer med ulike ressurser, som kan ha ulike interesser og maktposisjoner. En rimelig forventning utfra den akademiske litteraturen, er at kunnskapsdeling mellom helseforetak og kommuner er krevende å gjennomføre. Forklaringsfaktorene som undersøkes i studien er erfaringskontekst og gjensidighetskunnskap, ledelse, ressurser og maktforhold. For å undersøke kunnskapsdeling mellom helseforetak og kommuner har en case-strategi blitt benyttet. Sørlandet sykehus HF og kommunene i Agder ble identifisert som en avvikende case. Datagrunnlaget består i hovedsak av semi-strukturerte intervjuer med sentrale aktører fra helseforetaket og kommunene. En del dokumenter har også blitt studert. Funnene viser at den kunnskapsdelende strategien er sammensatt, og at det prioriteres deling av både eksplisitt og taus kunnskap. Et kjennetegn ved den kunnskapsdelende strategien, er at det i særlig grad er helseforetakets eksplisitte kunnskap, og kommunenes tause kunnskap som prioriteres. I helseforetaksområdet har det vært stor vilje til å bruke tid og ressurser på å samarbeide om kunnskapsdeling. Fagutvalget for kompetansedeling bidrar til å koordinere kunnskapsdelingen gjennom felles planleggingsprosesser, og informasjonsdeling gjennom forskjellige kanaler. Håndtering av maktforhold mellom partene har ført til en god samarbeidsrelasjon, og dermed interesse og villighet til å dele kunnskap. Et sentralt hinder for deltagelse er at mange ikke kjenner til dette kompetansetilbudet. Funnene indikerer at det er et behov for å øke bevisstheten om verdien av kunnskapsdeling i tjenestene.