| dc.description.abstract | Kan billedflaten i abstrakte og nonfigurative verk tale til oss? Ved hjelp av Gottfried Boehms billedteori og Paul Crowthers abstraksjonsteori har jeg analysert billedflaten i et av Anna-Eva Bergmans mest abstrakte verk, for å se om teoriene kan åpne for sentrale aspekter omkring møtet med slike verk. Utover dette har jeg analysert viktigheten av relasjonen mellom nærvær og fravær, og om dennekan åpne for aspekter ved Bergmans bruk av billedflaten, ettersom et abstrakt bilde kan antyde et fravær av modell eller et fravær av motiv. Billedteorien gir innsikt i hva bildets billedlighet er, og hvordan denne kommer til uttrykk i Bergmans bilder. Abstraksjonsteorien viser hvordan billedrommet foran og bak billedplanet kan gi innsikt og forståelse. Anna-Eva Bergman (1909-1987) er en norsk kunstner som av mange betraktes som en av de mest sentrale kunstnerne i etterkrigstidens kunsthistorie.Hun er ofte uteglemt i kunsthistoriske fremstillinger og referanseverk her i landet fordi hun levde store deler av sitt liv utenfor Norge. Flere har plassert hennes arbeider i den franske, abstrakte ekspresjonismen. En viss påvirkning fra de amerikanske abstrakte ekspresjonistene er naturlig å tenke seg, og en av de store i det miljøet, Mark Rothko, gikk alt i 1942, sammen med kunstnerkolleger, sterkt ut for å forsvare at deres abstrakte bilder ikke var blottet for innhold. De la vekt på at deres bilder ikke var abstrakte, og at de var fulle av innhold. Heller ikke Bergman anså seg selv som en abstrakt kunstner, og det hun hadde til felles med blant andre Rothko, var søken etter det subjektive og emosjonelle. De to teoriene jeg har benyttet i denne oppgaven for å tilnærme meg Bergmans bilder, har vist at Bergmans billedflater er fulle av innhold på samme måte som de åpner aspekter ved billedmessig abstraksjon. Jeg har også funnet at det er en verdi i å bruke teorier på denne måten, slik at vi kan generalisere og benytte tilsvarende analyser på andre abstrakte og nonfigurative verk. Slik kan vi skape en forståelse av verk som i utgangspunktet kan være svært vanskelig å tilnærme seg. Slik jeg ser det har abstrakt kunst et uendelig potensiale for innhold og åpner for en rekke opplevelser i møte med kunstverkene, på grunn av en uuttømmelig meningsopprinnelse som gir en uavviselig økning av verkets væren. I møte med slike verk vil det alltid fremstå med nye muligheter for forståelse i hvert et nytt møte. | nob |