Akseleratorprogrammer som læringsarena for sosialt entreprenørskap

Abstract

Denne oppgaven handler om en studie av et akseleratorprogram som læringsarena for sosialt entreprenørskap. Akseleratorprogrammer er i sterk vekst både internasjonalt og nasjonalt, og stadig flere organisasjoner anvender betydelige ressurser i å iverksette dem. Hensikten er å hjelpe både tradisjonelle og sosiale entreprenører i å lykkes i markedet, og til å utvikle bærekraftige selskaper som kan overleve over tid. Porteføljeorganisasjoner som tilbyr tjenestene og gründerne som deltar ser ut til å vektlegge praktisering av “best-practice”-metodikk i enkeltstående selskaper. I det akseleratorprogrammet jeg undersøkte finner læring og kunnskapsutvikling sted, i tråd med dens intensjon gjennom distribuering og praktisering av “best-practice” metodikk fra kommersiell sektor. Kunnskapsutvikling er tenkt i individuelle virksomheter, men det legges i mindre grad på kollektive samarbeid og arbeid som kan styrke forståelsen av hvordan sosial entreprenørskap kan utøver og ledes i praksis. Problemstillingen for denne studien er å undersøke hvorvidt akseleratorprogrammer har potensiale til å fungere som en læringsarena for sosialt entreprenørskap, der kunnskapsdeling og kunnskapsutvikling gjennom felles praksis står sentralt. Sosiale entreprenører kjennetegnes ved at de har en krevende og sammensatt jobb i et komplekst marked som ikke nødvendigvis er tilpasset deres særpreg. De har derfor behov for variert kunnskap relatert til det spesifikke fagfeltet de utvikler innovasjon innen, men også om hvordan de skal etablere og utvikle en organisasjon. Ettersom mange oppstartsgründere har begrensede menneskelige og finansielle ressurser vil de av naturlige årsaker arbeide mye alene i hverdagen. Å få mulighet til å dele kunnskap og samarbeide med andre personer på feltet som er på ulike stadier i den entreprenørielle prosessen vil derfor kunne være en betydelig ressurs. Det kan bidra til både konkurransefordeler og innovasjon, men ikke minst nye entreprenørielle læringserfaringer og forståelser. Denne studiens viktigste bidrag er rike innsikter om hvordan akseleratorprogrammet alternativt kan organiseres for å legge forholdene til rette for tidlig utvikling av felles praksis som på sikt kan utgjøre de sentrale dimensjonene Wenger (1998) mener utgjør praksisfelleskapets kompetanse, gjensidig engasjement, delt repertoar og felles foretak. Flere og mer varierte arenaer for uformell læring, både under og i etterkant av akseleratorprogrammet fremheves i den sammenheng. Det teoretiske grunnlaget i denne studien er satt sammen av et bredt spekter av teori innen organisasjonslæring, praksisfellesskap, entreprenørskap (les: sosialt entreprenørskap) og innen inkubator/akseleratorfeltet.