Med naturen som religiøs autoritet : hvordan norrøn mytologi brukes til å gi mening til en moderne eksistens i Åsatrufellesskapet Bifrost

Abstract

Hvilken relevans har mytene om Tor, Odin, Frøya og de andre gudene og gudinnene i den norrøne mytologien i dag? Hvilken motivasjon ligger bak å bruke fragmenter av en utdødd religion i dagens moderne samfunn? Dette ser jeg nærmere på i min masteroppgave om det offentlig godkjente Åsatrusamfunnet Bifrost, et trossamfunn for de som bekjenner seg til åsatro i Norge i dag. Oppgaven bygger på et feltarbeid basert på flere dybdeintervju og deltagende observasjon. Moderne åsatro kan kategoriseres som paganisme, som kjennetegnes av å være en naturinspirert polyteistisk religiøsitet med sterk vekt på individualisme og religiøs erfaring. For å plassere åsatro i en religionshistorisk utvikling har jeg valgt å bruke den britiske religionshistorikeren Christopher Partridges begrep occulture. Occulture er et begrep som knytter seg til okkultisme og mystikk, og viser til en i hovedsak synkretistisk religiøs utvikling fra slutten av det nittende århundre, som dels overlapper med New Age, men som ekskluderer den type religion som er blitt forbundet negativt med dette begrepet, nemlig den kommersialiserte selvhjelpsspiritualiteten med et sterkt fokus på egen helse og lykke. For åsatroende har den norrøne mytologien en særlig verdi i at den representerer et stort mangfold av guddommer og makter. De ser hele mennesket, med både gode og dårlige sider, representert her. De norrøne gudene og gudinnene blir ofte tolket som metaforer for naturkreftene, og jeg mener Bifrost-medlemmene bruker den norrøne mytologien som et språk til å kommunisere med naturen. Dette skjer i hovedsak gjennom felles religiøs praksis i form av blot som holdes ute i naturen. Det at den norrøne mytologien tilhører en utdødd religiøs tradisjon, gir Bifrost en stor grad av frihet i hvordan de bruker denne; dels fordi de ikke kommer i konflikt med eksisterende religiøse tradisjoner; dels fordi kildene til mytologien gir et fragmentert bilde, og gir derfor medlemmene rom for egne tolkninger. Jeg tolker Bifrost som et forsøk på å skape en ny norsk naturreligion med røtter i førkristen tid, men som likevel står solid plantet i nåtiden.

How are the myths about Thor, Odin, Freya and the other gods and goddesses of the Norse mythology made relevant today? What motivation lies behind the use of fragments of an extinct religious tradition in today’s modern society? These are some of the questions I seek to answer in my Master’s thesis about the officially approved Åsatrusamfunnet Bifrost, a religious community for adherents of Norse paganism in Norway. My thesis is based on field work consisting of several in-depth interviews and participant observation. Norse paganism, or Ásatrú, is a polytheistic nature inspired religion with a strong emphasis on individualism and religious experience. In my thesis I use Christopher Partridge’s term ‘occulture’ to place Norse paganism within a larger religious historical context. Occulture has affinities with occultism and mysticism and refers to religious subcultures formed from the late nineteenth century onwards. The term partially overlaps with the category ‘New Age’, but seeks to exclude types of religious movements that have typically been used to define New Age in negative terms, i.e. the commercial self-help spiritual groups that emphasizes personal health and happiness. The broad range of different gods, goddesses and supernatural entities in the Norse mythology has a significant value for the Norse paganists. They see all human personality traits – both positive and negative – represented within the Norse pantheon. The Norse gods and goddesses are seen as metaphors for forces of nature, and I argue that Bifrost uses the Norse mythology as a language for communicating with nature, mainly through religious ceremonies held in nature. Since Norse mythology belongs to an extinct religious tradition, the Bifrost members may freely choose elements from the mythology since their interpretations do not cause any conflicts with an existing religious tradition. Furthermore, the fragmentary nature of the written and archaeological sources they find inspiration in and use, gives them leeway for their own interpretations. I see Bifrost as an attempt to create a new Norwegian nature religion with roots in pre-Christian Norse religion, but first and foremost Bifrost’s Ásatrú is product of our modern society.