| dc.description.abstract | Nitedals Krudtværk var i drift i drøyt hundre år, fra 1883 til 1978. Både i tiden i drift og i tiden etter nedleggelsen var området forbundet med fare. Krudtværket var en risikofylt arbeidsplass, stadig utsatt for eksplosjoner og ulykker. Da bedriften ble nedlagt ble mange av produksjonsbygningene revet og brent, fordi kruttstøv kunne forårsaket store ulykker i de forlatte bygningene. I forbindelse med tettstedsutvikling og storstilt boligutbygging har det de seneste årene oppstått et ønske om å ivareta gjenværende bygningsrester og ruiner. Stedet som en gang var så avsidesliggende at det var egnet til kruttproduksjon betraktes nå som bevaringsverdig kulturarv i nær tilknytning til de nye boligområdene. Det tidligere farlige området omtales nå som et idyllisk turområde med betydning for lokalidentiteten. Oppgaven gjør en kulturhistorisk analyse av hvordan Nitedals Krudtværk brukes til å skape lokal identitet, kulturarv og mening. Analysen tar i bruk innsikter fra store og tverrfaglige felt innenfor forskning på kollektiv erindring, kulturarv og kulturarvsproduksjon, samt forskning på industri som kulturarv, relasjoner mellom lokal identitet, kulturarv og mening og forhold mellom materialitet og meningsskaping. Materialet består av innsamlet materiale og materiale skapt gjennom feltarbeid. De kommunale planene for Krudtværket viser et ønske om å la restene etter industrien være bindeledd til fremtidige opplevelser. Disse opplevelsene vil gi nye kollektive erindringer; i fremtiden kan stedet bli arena for opplevelser av mange ulike slag, og gjennom dette gi mening og felles minner for lokalbefolkningen. I bevaringsprosessen omformes rester etter industri og blir til kulturarv. Området forskjønnes, forsterkes og opphøyes på flere måter. Blant lokalbefolkningen finnes det en kollektiv erindring, dominert av minner knyttet til det farlige i området. Lokalbefolkningen er imidlertid en variert gruppe, og mange beboere er nyinnflyttet. For dem er Krudtværket først og fremst et turområde eller bare kjent fra navnet på boligområdet eller veien de bor i. I den nye kollektive erindringen vil stedets fortid som industri være tilstede som historisk bakgrunn, mens aktivitetene i området vil komme i forgrunnen. Slik vil Krudtværket ikke bare bli et sted for historie, men også et levende sted for nye opplevelser av mange slag. Planene er ikke ferdig vedtatt og utviklingen av Krudtværket fremdeles i startgropen. Det uferdige innebærer både utfordringer og muligheter. Naturen og kulturarven har blitt ryddet og klargjort for dagens og fremtidens bruk. Gjennom minner fra fortiden inneholder fremtiden muligheten til å skape identitet, kulturarv og mening. | nob |