Åpning mot de “hellige” kunstutstillingene - en undersøkelse av hvordan nye samarbeidsformer påvirker praksiser og idealer i arbeidet med en utstilling i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Abstract

I en tid der kunstmuseenes rolle evalueres, stilles det økende krav om at de skal fornye sine utstillinger for å tilrettelegge for publikums møter med kunsten. Sett i lys av den langsomme utviklingen av kunstmuseene som institusjon, tilsier dette store endringer. Enkelte amerikanske teoretikere hevder at kunstmuseene er inne i en overgangsfase, andre hevder det er tid for å søke tilbake til kunstmuseenes røtter for å finne svaret på museenes rolle i dag. For Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design er det en realitet at museet i 2017 skal starte flyttingen av sine avdelinger (foruten Arkitekturmuseet) til Vestbanen. Dette innebærer store endringer i seg selv, der forholdene ligger til rette for opparbeidelse av nye praksiser og måter å presentere utstillinger. Her er det mye som står på spill, og min interesse for å undersøke arbeids- og utstillingsmåter i Nasjonalmuseet har utspring i denne konteksten. Jeg stiller meg spørrende til hva slags forhold det er mellom idealer og praksiser i museets arbeid med utstillinger. Videre undres jeg over hvordan nye samarbeidsformer samsvarer med eller utfordrer det bestående. Med utgangspunkt i disse spørsmålene har jeg sett nærmere på pilotprosjektet: Åpning mot det hellige. Gylne glimt fra Nederlandenes renessanse (22.02. -12.05. 2013). Utstillingens relevans for oppgavens tematikk bunner i organiseringen av arbeidet; den var et resultat av et spesielt prosjektarbeid. Til å undersøke informantenes fortolkning av de praksiser og idealer som ledet dem i deres arbeid med utstillingen, har jeg foretatt en kvalitativ studie med etnografisk tilnærming. Herigjennom har det vært mulig å studere informantenes opplevelse av samhandlingen i prosjektet. Studien kan plasseres innenfor den kritiske museologien. Studien viser at ved å undersøke idealer og praksiser i museets gjøren utvikles kunnskap om museenes virkemåte, og en får innblikk i betingelser for endring i praksiser. Pilotprosjektet introduserte nye praksiser som på tidspunktet for utstillingen ikke var formalisert i museets prosjekthåndbok. Et viktig funn er den forskyvingen som oppstod som et resultat av praksiser basert på tverrfaglige arbeidsmetoder og et konsept for utstillingen som brøt med kuratorstyrte praksiser; andre kompetanser i museet utfordret maktposisjoner som normalt dominerer i organiseringen av utstillinger. Forskyvingen bidro til endringer i utstillingen. Ytterligere kommer det fram at deltakernes unike, personlige kvaliteter som individer ble avgjørende i arbeidet med utstillingen. I presentasjonen av Åpning mot det hellige var det fokus på totalopplevelsen, og her stod publikums egne erfaringer sentralt. I utstillingen var det altså flere idealer som gjorde seg gjeldene, og utstillingen kan i seg selv ses i sammenheng med måten den ble frembragt på.

At a time when the role of art museums is being reassessed, there is a demand that they should renew their exhibition practices to facilitate the public’s encounter with art. This situation indicates that great changes are afoot. Certain theorists claim that art museums are in a transitional phase; others deem it high time they return to their roots to discover their role. In 2017 Norway’s National Museum of Art, Architecture and Design will move its departments (except architecture) to Vestbanen in Oslo. The move in itself entails great change: conditions will be set for developing new practices and methods of presenting exhibitions. Much is at stake. My interest in examining practices, ways of working and presenting exhibitions at the National Museum stems from this context. I ask: what kind of relationship exists between ideals and practices in the museum’s work with exhibitions? How do the new forms of collaboration harmonise with or challenge the existing forms? With these questions as the point of departure, I have examined the pilot project for the exhibition Doorway to the Sacred. Golden Glimpses of the Netherlandish Renaissance (22 February – 12 May 2013). This exhibition’s relevance for my research concerns its organisation; it came together as a result of a special work-method. To study the practices and ideals that led the museum personnel in their work on the exhibition, I used an ethnographic approach to doing qualitative interviews. This allowed me to examine and analyse the informants’ experience of collaboration during the project. The study can thus be characterised as critical museology. The study shows that by examining ideals and practices in a museum, it is possible to develop knowledge about the way museums work. The researcher gains insight into conditions for change in practices. The pilot project introduced new practices that were not as yet formalised in the museum’s project handbook. One important finding is that there was a shift in the distribution of power: it came about as a result of practices rooted in interdisciplinary work methods and an exhibition concept that broke with curator-steered practices; other competencies in the museum challenged positions of power that normally dominate the organisation of exhibitions. This shift contributed to changes in the exhibition. It also became clear that those who participated in exhibition planning were decisive as individuals. Their unique personal qualities mattered. In presenting Doorway to the Sacred, the focus was on the total experience: the public’s own experiences were central. Several ideals were brought to bear in the exhibition, hence it is fruitful to view the planning and organisation of the exhibition in connection with its form of presentation.