Om lovvalg ved internasjonal sikkerhetsstillelse av enkle pengekrav.

Abstract

Oppgavens tema er hvorvidt norske lovvalgsregler er til hinder for at en internasjonal avtale om sikkerhetsstillelse av enkle pengekrav får virkning etter sitt innhold. Typisk vil denne problemstillingen komme opp ved kredittstillelse over landegrensene hvor en internasjonal finansinstitusjon krever sikkerhet i et annet selskaps utestående pengekrav, for å tilby nødvendig kreditt til dette selskapet. Dersom selskapet som har stilt sine pengekrav som sikkerhet går konkurs, vil spørsmålet bli om konkursboet og andre tredjemenn behøver å respektere sikkerhetsavtalen partene har inngått. Dette vil være avhengig om vilkårene i lov nr 2. 1980 om pant er oppfylt. Det tas utgangspunkt i at Høyesterett har ansett den individualiserende metode som førende for lovvalget, med mindre det kan påvises andre "fastere regler". Spørsmålet er dermed om det kan påvises andre rettslige grunnlag som kan anses som "fastere regler" og dermed fortrenge den individualiserende metode som lovvalgsregel på sitt anvendelsesområde. Etter å ha pekt på ulike mulige grunnlag, konkluderes det med at den tingsrettslige lovvalgsregelen 'lex rei sitae', hvor sikkerhetsstillers registrerte forretningsadresse legges til grunn, også bør få anvendelse der det sikrede formuesgodet er enkle pengekrav. Det konkluderes med at denne lovvalgsregelen, gjennom kvalifikasjon, bør kunne anses som en fast regel, som derfor bør legges til grunn ved internasjonale konflikter over sikkerhetsstilte enkle pengekrav mellom konkurrerende rettighetshavere, som behandles i Norge. Konklusjonen på oppgaven er dermed at norske lovvalgsregler er til hinder for at en internasjonal avtale om sikkerhetsstillelse av enkle pengekrav får virkning etter sitt innhold i tilfellene hvor sikkerhetsstiller hører til i Norge, med mindre sikkerhetsstillelsen av selskapets enkle pengekrav oppfyller pantelovens krav.