Å straffe ikke-borgere - en studie av brudd på innreiseforbud

Abstract

Denne studien tar utgangspunkt i hevingen av strafferammen for brudd på innreiseforbud i januar 2014, og ser på betydningen av at straffebudet kun kan begås av personer uten norsk statsborgerskap. Studien plasserer seg dermed i krysningsfeltet mellom forskning på strafferettsapparatet og på migrasjonskontroll, og har en målsetning om å bidra til å belyse empirisk hva som skjer når de to feltene møtes i praksis. Empirien består av ti intervjuer med domfelte, en analyse av lovforarbeidene til hevingen av strafferammen og en gjennomgang av et større antall domsavsigelser fra ulike rettsnivåer avsagt etter at hevingen trådte i kraft. De tre ulike kildene brukes overlappende og komplementært for å belyse tema best mulig fra tre ulike perspektiver: lovgivning, håndhevelse og lovbrudd. Studien viser at ikke-borgerskapet har konsekvenser av betydning for kriminaliseringens legitimitetsgrunnlag og straffens tradisjonelle begrunnelser og funksjon. Dette henger sammen med betydningen av at den straffede er, og blir sett som, en del av det samfunnet som straffer, og at det i liten grad er tilfellet her. Analysen viser videre at straffen også begrunnes på nye måter. Det argumenteres for at dette dels skyldes at straffen er tiltenkt et ekstra mål: grensekontroll. Når begrunnelsene og målet for straffen endres, gjør det at straffen får andre funksjoner enn den tradisjonelt har hatt. Spesielt har det betydning for det som typisk har kjennetegnet bruk av straff i en norsk kontekst, og vi ser at fokuset flyttes fra resosialisering til ekskludering. I sum ser vi fremveksten av en ny type straff, hvor begrunnelser og funksjoner fra grense- og migrasjonskontroll blandes sammen med strafferettens. Det gjør det nødvendig å sette spørsmålstegn ved straffens legitimitet, effektivitet og faktiske funksjon: hva skjer med strafferettsapparatet når det rettes utelukkende mot ikke-borgere?